Kategorier
Tjukka på tur

JEG KLARTE DET!!!!

JEG KLARTE DET!!!

30 turer gjennomført! 30 varierte, noen litt slitsomme, noen enkle turer! Herremåne så kry jeg er! Både over at jeg klarte det, ett mål som jeg egentlig ikke hadde satt meg. Jeg hadde bestemt meg for at om jeg klarte over syv, ville jeg være fornøyd. Så ble målet 29, for ikke om jeg skulle ta båt for å gå tur på en øy…. men…. jaggu gjorde jeg det og! Med angst så er de fleste turer som om man skulle gå i bratt motbakke, men sammen med Anne Berit, og noen ganger min mann og barn, så har det latt seg gjennomføre. Noen av turene har jeg gått alene. Felles for dem alle, for meg, krever de planlegging og strategier, for å unngå den værste fryktrien. Det har jeg for det meste klart. Det har krevd mot, vilje, tårer, sinne, mye latter, og masse masse masse glede! Mye av gleden har jeg fått, fordi jeg hver eneste gang jeg går tur, motbeviser den negative holdningen enkelte har mot tjukke! Og DET digger jeg!
Selv om jeg nå har fylt opp mitt pass, kommer jeg til å gå mange av turene på nytt, både for å være med Jossi og fylle sitt, men også fordi jeg synes det har vært kjempespennende å utvide sine horisonter…. überkry!
Turen i dag gikk til Lerøy. En liten øy utenfor gamle Sund, helt sør i Øygarden kommune. Hit kommer man med båt, men med planlegging så lar dette seg gjennomføre på en flott måte. Man kan ta båten fra Klokkarvik, klokka 13, og retur klokka 16. Da har man tre timer til å vandre rundt på øyen. Turen rundt vannet er ca 2.8 km lang. Den går på asfalt, grus og sti. Stien er ikke merket, men man ser den godt om man følger GPS frem til selve stien. Spennende skog og skogsbunn, og flott utsikt utover vannet. Når turen er gjennomført, kan man gå til Lerøy-fort. Vi fant en tunell som Russerene måtte bygge under fangeskap, 2VKFler av tunellene var murt igjen. Men den vi gikk gjennom ledet ned til ett kaiområde med flott utsikt mot Sund. Her rastet vi, før vi vandret litt rundt, og fikk tiden til å gå. Er man veldig rask til beins, når man båten som går i retur klokka 14, men vi valgte å bruke tid. En enkel, kort, men flott tur. Og for min del, en fantastisk avslutting på kystpasset.

Og vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Lerøy var en vakker plass!

Jeg vil avslutte med å takke for de flotte tilbakemeldingene jeg har fått, både av kjente og ukjente. Det betyr svært mye for en amatørblogger, som over hodet ikke aner hva hun gjør på. Tusen hjertelig takk!
Kategorier
Tjukka på tur

Tjukk og blid…….🤷🏻‍♀️

Det har hendt i livet at jeg har fått kommentaren «ja men alle tjukke er jo så blide»… og for å være ærlig, så vet jeg ikke om det er ett kompliment eller om folk bare behøver for å finne på noe å gi komplimenter for… altså at man så tjukk ikke kan få kommentaren, så pen du er, eller så kul du var i den kjolen… altså vet ikke jeg, men…føler at man av og til som tjukk skal passe inn i en bås…

Er man tjukk, så skal man i allefall være blid! Men er det så lett? Er det så lett, når det aller meste som deles om tjukke er negativt ladet? Og det meste er ymtet på alle sykdommer vi kan få, hvor stor belastning vi er på samfunnet, i tillegg så blir ofte forsking rettet mot tjukke, og ikke inaktive. Kjenner det kan provosere en god bit hos meg. Ok innrømmer glatt at selvsagt finnes det helserisikoen med  å være tjukk. Men sånn som nå under covid-krisen…… har man altså valgt å sette ned ett panel som har forsket på dødelighet blant overvektige med covid, i forhold til normalvektige. Her kom kom det frem at man har 50% sannsynlighet for å dø av covid om man har en bmi over 40. Er Bmi noe lavere var dødeligheten litt lavere. Kjenner det provoserer meg ekstremt mye at de i det hele tatt har forsket på det! Hva er dødeligheten blant inaktive? Fremdeles er det slik at de aller fleste som blir ordentlig dårlig av sykdommen er eldre
Og kronisk syke. Men så velger man altså å prioritere å forske på tjukke…… synes det er helt feil prioritert. Spesielt med tanke på at forsking generelt viser at inaktivitet er en større helserisiko enn å være tjukkas! «Og dette er absolutt ikke meg som kritiserer inaktive… jeg mener at all aktivitet skal tilpasses hver enkelt, og hvordan kroppen din fungerer»
Hmmm….. er du fortsatt tjukk og blid?
Videre gjelder det all diskrimineringen i samfunnet. Nå skal ikke jeg sette to saker opp mot hverandre, men i disse dager har det vært mye i media om rasisme, black lifes matter etc. Jeg applauderer den som demonstrerer mot rasisme! Slik skal vi ikke ha det! Dog er det ett paradoks at man til stadighet snakker om hudfarge og tro. Hmmmmm… hva med alt annet som diskrimineres om i samfunnet! Vi liker å tro at vi er ett inkluderende folkeslag, og at antimobbekampanjen er vellykket…
Men det er helt feil! Selv om vi danser blime dansen, tørr jeg påsta at mobbing og diskriminering ikke har blitt særlig redusert!
Herunder faller jo tjukke, vi blir mobbet på flere arena, ikke bare blir vi flere ganger i året fremstilt som feil….. hver bidige gang det er slanking på agenda, etter nyttår, før sommer, og etter sommer og ikke for å glemme «bli kvitt koronakiloene»….. altså er du tjukk er du feil….. i tillegg har du mobbing i helsevesenet, er ikke så lenge siden det var gjort en undersøkelse blant sykepleiere…. de vegret seg for å behandle/jobbe med tjukke…. de hadde ett negativt ladet syn på tjukke som late og dumme….. HURRA liksom… og fortsatt skal jeg være blid og tjukk…. Så kommer diskriminering i arbeidslivet… når jeg var frisk nok til å jobbe, opplevde jeg å få ekstremt personlige og dypt krenkende spørsmål om min vekt og min helse på ett jobbintervju…. konfliktsky som jeg er, svarte jeg på spørsmålene….. jeg fikk ikke jobben…. til tross for at jeg faktisk fremstilte meg selv som jeg er, en aktiv tjukkas. Det er faktisk mange som tror jeg lyger….når jeg forteller om heseblesende fjellturer, eller lange mil i utmark…… Jeg har også sittet på lunsjrom og overhørt andre i samtale, at «det er jo bare å ta seg sammen», eller «herregud, flesket bare veltet ut av buksene»… ja… det er ett fåtall av kommentarene….
Og så har man jo alle de vittighetene… at man skal tåle å høre «morsomme» kommentarer om størrelse, vekt, kroppsfasong…. nå i forbindelse med rasisme-sakene som har vært i media, så var det intervju med en svart mann. Han sa at noe av det han fant fryktelig provoserende, var alle krenkende og rasediskriminerende kommentarer som ble ymtet som humor! At alt ble avfeid som spøk, og at han påtvunget var nødt til å le av det…
NEI HAN ER IKKE DET! Det er ikke greit under noen omstendighet…. på samme måte er det å være tjukk…. har ikke tal på hvor mange ganger jeg har hørt… «herregud, tåler du ikke en spøk eller», «du nå slutte å være så sart», «du må ikke ta alt så personlig»… og akkurat den siste der, kan få meg til å fly i flint! Hvordan i huleste skal jeg ta det da… er det ikke personlig når du kommer med «humoristiske» innslag om min tjukke kropp? Er det meningen at jeg skal le da? Hm…. lurer på hvordan samfunnet hadde stilt seg, om jeg lagde humor om de som har ett handikap? Eller for den saks skyld hudfarge! Det er søren meg ikke greit en plass! Krenker du meg, mitt utseende, min tro,…. så TAR JEG DET PERSONLIG!
Fortell meg da at jeg skal innfri den forbaskede myten… er du tjukk er du blid! Jeg kan love deg at spør du legen min….. så gråter jeg og er mer sint enn mange andre…… jeg er bitter, aggressiv, hyggelig, blid, lattermild, sint, sur… ja hele følelsesspekteret… JEG ER ETT MENNESKE, hverken mer eller mindre….
Kategorier
Tjukka på tur

Kabalen som skal gå opp, ett slag for nærturen

I dag slår vi ett stort slag for nærturen. For all tid i utmark er kanon for både psyke og kropp. Som jeg sa tidligere på insta-historien, så har dagen vært noe hektisk. Det at dagene er hektisk, er helt sikkert noe som de fleste kjenner på. Få kabalen til å gå opp. Noen ganger lar det seg absolutt ikke gjøre. Men… har du en liten hageflekk, og en bålpanne er mye gjort. Spesielt kjekt er det for de små.
Fyre opp bål, og grille, og ha utelek. Jeg ser på mine egne barn, at spill… DET er tingen, og helst skulle man satt inne og spilt hele dagen. Men med det samme man får dem ut, fyrer opp bål, og gjerne har noen trær å klatre i…. da er de med. Det gjelds å se etter raske løsninger, når det er rom for det. Og så er det få ting som lukter så digg som bål-klær🤣
Bassengtrening som gjør en helt bløt på hjernen, og en trappe som pusses opp, medfører at klippeturer i dag ikke lar seg gjennomføre. Som jeg skrev litt om i går, så er speiderleiren en ypperlig plass for lek og rekreasjon! Og ikke minst bål…. bål og marshmallow, og Pepsi Max selvsagt (det finnes få ting som smaker så godt som iskald Pepsi Max i naturen)🤣… kjempekos, hvert fall frem til regnet kom.
Så… har du en dag med elendig tid…. gå i nærturen! Finn en bålplass, grill ei pølse eller to. Det er jo supert uansett hvilken alder man har. Heier på nærturen der altså….. så nå må jeg fortsette på trappa…(p.s… min mann sager, jeg kommanderer)  ha en fortryllende dag alle og en hver, både med og uten klær…. …🤷🏻‍♀️🤦🏽‍♀️
Kategorier
Tjukka på tur

Angst…. en usynlig fiende!

 

Jeg har mange diagnoser, noen er mer plagsomme enn andre. I barndommen hadde jeg en traumatisk opplevelse, som førte til at jeg fikk barneangst. Dette medførte at jeg blant annet ikke turde å være alene hjemme, jeg kunne stå utenfor huset i flere timer å vente på mor og far, (dette var før SFO). Dette vokste jeg for så vidt av meg, men skal vi tro mine behandlere i dag, så regulerte jeg bare dette vekk med noe annet. Uansett hva, så hadde jeg ikke noen alvorlige plager siden, før jeg i 2004 begynte å få ekstreme smerter i magen. 
Jeg har nok alltid vært et dramatisk menneske. Jeg burde nok helt sikkert hatt Oscar for noe av den dramatikken jeg fører, men dog, helsevesenet konkluderte fort med angst, og at de plagene jeg hadde var innbilt. Dette førte dessverre til at plagene økte, i takt med at andre plager kom til. Da jeg faktisk fikk diagnosen spiserørsbrokk med laktoseintoleranse, var på en måte toget gått. Da hadde jeg gått i over ni måneder med smerte og bekymring, så da var på en måte dette blitt det nye. Det ble så alvorlig at jeg ble behandlet av Ingvard Wilhelmsen. Han klarte til dels å sette livet litt på stell. Og jeg hadde 7 fine år, hvor angsten ikke var lammende, men undertrykt med løping, og spising. Da jeg i 2013 ble syk, møtte jeg samme holdning fra helsevesenet som før. Noe jeg synes er svært beklagelig, for jeg stoler jo 100% på legen min…. nesten, og er veldig glad i han, både som menneske og som lege. Han er superdyktig. Men jeg synes det var veldig vanskelig å nå frem, når alt jeg sa ble avfeid som «bekymringer og stress» så i takt med reelle plager, så økte angsten og ikke minst skamfølelsen… for den ble alarmerende stor. Så da jeg endelig fikk diagnosen kanalparese…. aner ikke hva det er, men balanseorganet på venstre side er sterkt nedsatt, så hadde nok en gang angsten overtatt kroppen.
Å leve med denne angsten er svært vanskelig. Denne gangen har jeg to barn å ta meg av, som også gjør det viktig for meg å fungere noen lunde i samfunnet. På samme tid, skal jeg være helt ærlig å si at jeg er bitter. Selv om jeg vet at bitterhet absolutt ikke endrer noe, og i hvert fall ikke bringer noe positivt med seg… så klarer jeg liksom ikke helt slutte å tenke på, «hva hadde skjedd om de hadde tatt meg alvorlig»… jeg har tilgitt alle dem som har gjort feil, for jeg kjenner mer selv så godt, at jeg kan forstå at det er vanskelig å ta meg alvorlig. Spesielt med tanke på at jeg i perioder var to ganger i uka hos legevakten. Jeg er en person som lever med alt utenpå, men det gjør meg også til et eksepsjonelt ærlig menneske, jeg lyger aldri…. selv hvite løgner sliter jeg med. Å leve med angst er krevende, alltid. Fordi jeg planlegger alt alltid. Jeg øver meg alltid på å puste. Jeg har raske løsninger klar, dersom uhellet skulle være ute. I dag er jeg friskere enn jeg var for 5-6 år siden, men jeg kjenner på angsten hver dag. Angsten er lunefull, så den finner nye metoder til å fortelle deg at den er der. Angsten er utmattende, så noen dager orker jeg ingenting. Mange hevder at å gå tur hjelper, og det gjør det, etterpå. Men når jeg går tur, spesielt hvis jeg er alene, så kan jeg være livredd. Jeg er flink å skjule dette, fordi det utenom at jeg er tjukk, er min største skam. Det er flaut å være voksen og å være så redd. I tillegg ønsker jeg ikke at mine barn skal ta noen skade av mine sykdommer. Nå er jeg ærlig med den eldste. Jeg har fortalt om hva angst er, og at jeg har dette. Men når jeg er ordentlig dårlig, ser de og ikke noen andre heller dette. Kanskje det er derfor jeg skulle hatt Oscar? De som lider av angst som diagnose, lider. Det er ikke det samme som å være redd, eller føle ubehag. Det er tusen ganger tøffere. En lidelse, er jo nettopp det. Det er som å kjøre ett godstog med 1000 atombomber, rett mot en fjellvegg. I mitt tilfelle kan jeg ikke en gang alltid sette ord på hva eller hvorfor jeg er redd. Jeg bare er det.
Nå har jeg valgt å åpne meg helt. Og akkurat nå er jeg redd jeg har blottlagt sjela mi. Men en av de tingene jeg savnet aller aller mest når jeg ble syk, var andre. Jeg var og kan enda være fryktelig ensom. Jeg kjenner godt på det i tunge stunder. At det bare er meg som er redd. EKTE redd. Men med dette innlegget, håper jeg at andre kan vite at vi er flere, og vi er mange,  kanskje noen kan ha større forståelse for hvor vanskelig det kan være å leve med, og kjenne på? I tillegg… neste gang du møter en som åpner seg om psyken sin, ikke bare hør på personen, men lytt og ha empati…. ekte empati, for alle har en psykisk helse, og alle kan bli redd…… ett langt og informativt innlegg…. takk for at du leste❤️
Kategorier
Tjukka på tur

En hel dag i utmarka-Fjellparken

 

Starter dagen på ett møte. Men med  god planlegging, var vi klar for en god kystpass-tur. Fjellparken-bildefjellet. En fantastisk tur for store og små. Vi parkerte i Bildøybakken. Herfra gikk vi opp til demningen, så rundt vannet. En tur på ca 6 km. Ungene var helt med i dag, så turen endte med mye knall, fall og latterkrampe. Bakken opp til selve demningen er temmelig bratt. Så her gjelds det å ta flere pauser, å avfinne seg med at små bein går lengre enn store. Når man går innover fra demningen er det lett terreng, mange glopper og godt merket. Det er ikke spesielt mye utsikt annet enn over til andre siden. Men, det er vel en form for utsikt det også. Man kan velge flere løyper for å komme til postkassen. Når en går den løypen vi gikk, krysser man løypen som kommer inn fra Fjell festning. Den løypen har meg og ungene gått flere ganger. Da starter man ved parkeringen til Fjell Festning, deretter går man 2.6 km på asfalt, før man tar av og går i utmark. Felles for alle løypene er at de er godt merket. Ettersom vi gikk rundt, så kom vi opp på høyden. Der får man betalt med nydelig utsikt. Og i strålende vær lot det seg gjøre å spise bolle ute. Turen egner seg for alle i alle aldre, men man skal være klar over at gjørme er glatt. Min mann lå langflat, så alle fikk latterkrampe. Rett og slett en super tur for alle. 
På vei hjem ble jeg kontaktet av en venninne av meg. Åse-May er ei knakande kjekk dame. Henne har jeg kjent i over 6 år, og hun har stått i stormene med meg! En super venninne❤️Det var så hyggelig å bli invitert ut i speiderleiren. Det er ca 1 km i utmark. Fantastisk plass for alle. Det var så kjekt. Mannen hennes er aktiv i speideren og hadde laget en ekstra sitteplass, gjort opp bål. Så her ble det pølsegrilling og skillingsknuter på bål. Helt kanon plass. Med hengekøye, treklatring, og gapahuk. Så hele dagen har gått med på å være ute. Håper alle blir inspirert, er du dårlig til beins, og været tillater det..: så sett deg ut, utenfor huset. Om så du må bruke gåstolen… for det er nydelig å få med seg de siste stråler av d-vitamin inn i den mørke tiden vi går inn i. Ser at innlegget i dag består av veldig masse bilder, men det sies jo at ett bilde sier mer enn tusen ord, så da blir jo innlegget her på flere tusen ord🤪
Nyt dagen, solen, fargene❤️
Kategorier
Tjukka på tur

Målingssanfunnet…

Du kjenner sikkert til den følelsen når du kommer inn i en butikk du aldri skulle vært i…. litt sånn Julia Roberts karakter i Pretty Woman, når hun går inn i en designer butikk, ikledd sitt arbeidsantrekk…. Er ikke den følelsen noe vi alle kjenner på? Som tjukk, skal jeg ærlig innrømme at sånn måling gjør jeg med alle, og med hva, og hvordan de spiser… kjenner jeg får litt angst nå, for ved å innrømme dette, er jeg redd de som faktisk er med meg, kommer til å kjenne på denne Pretty Woman følelsen. Men… ærlighet varer lengst, og egentlig så tror jeg dette er noe alle gjør. Om ikke alltid, så innimellom. Vi måler oss opp mot hverandre, enten det er størrelse, styrke, klær, utseende generelt, og økonomi…. I går var jeg i ett super selskap til en god venninne. Fikk digg kake, jeg var definitivt den største der (ferdig målt der altså). Her møtte jeg en annen dame, meget hyggelig, med hell i utseende og kropp… (ferdig målt)…. men… vi kom inn på kake og kake spising… og denne damen, innrømmet ærlig at hun elsket kake, og spiste gjerne mange stykke… noe hun også gjorde… sant… allerede der… første møte… la oss måle… men altså damen var superhyggelig, og kaka var dødsgod. I sånne sammenhenger, hvor jeg spiser mindre enn dem som er tynnere enn meg, så bare …. hm…. hvordan kan det ha seg at de er tynnere enn meg liksom… (nå skal det sies at vi også kom inn på trening, og det kom frem at denne damen løper en del… case closed) 

Tar meg ofte i det, at jeg måler meg selv mot andre store. Jeg sitter feks. Å ser på «My 600 pound life» (en program på TLC, om svært overvektige, og deres kamp for å gå ned i vekt, sammen ned en lege som utfører slankeoperasjon, om de når de mål han har satt for dem). I dette programmet kommer set klart frem at fedme er ett ekstremt komplekst tema. Uansett….. jeg sitter ofte å måler meg opp mot disse, både den jeg var før slankeoperasjonen, og nå. Jeg ser hva de spiser, og føler på deres følelser. Jeg gjør dette mot venner, bekjente, etc. Men det er ikke slik at jeg tror jeg er tynnere enn dem, mine tanker går heller den motsatte vei. Det er ikke få ganger Jossi har fått spørsmålet… «er jeg veldig mye tjukkere enn henne», når det er sagt, så gjorde jeg det samme når jeg løp maraton….så uansett hvor tynn jeg var, hvor fort jeg løp, hvor mange ganger jeg løp på fjellet, så ble jeg aldri bra nok… la meg rette det, så
Blir jeg aldri bra nok. Ikke nok med at jeg vet at det finnes så ekstremt mange fordommer mot tjukke, men så vet jeg at det finnes fordommer mot syke. Herunder sånne som meg, uføre. Hvis jeg etterlever de holdninger som er bitt framsatt mot meg, så kan jeg egentlig bare låse meg inne.   Alt vi gjør i livet blir jo i bunn og grunn målt, enten man er skoleelev, eller voksen. På ett arbeid, måler man arbeidet ditt, er det ikke godt nok, får man kritikk. Er samfunnet vårt blitt for opptatt av å kritisere andre? Vi etterstreber jo perfeksjonisme…. eller er det bare meg? Samfunnet vårt er jo bygget opp rundt det å være best. Eller, det er inntrykket mitt…. og ut i fra statistikkene så er ikke jeg den eneste…. sitter faktisk å hører på P4…. og så tar de faktisk opp dette…. sammenligning… det er kommet frem en krenkelsesmetode som er «lov»…. «Der har du en gjeng»….. og da tenker jeg… hvis vi alle skal passe inn i alle disse gjengene, eller ikke… da har vi virkelig mye jobb foran oss altså. Mulig jeg er en person som lar meg krenke lett…. også på vegne av andre… min mor sier alltid…. «du kan ikke ta all verdens sorger og bekymringen over deg, da klarer du aldri å leve»….. mye sant i det…
men dere…. Jeg kan si jeg tilhører to gjenger i hvert fall… så da passer jeg i det minste inn ett sted i verden… da har vi plass til meg og mine medsammensvorne❤️
Ha en strålende ukestart! Og takk for at du leser❤️
Kategorier
Tjukka på tur

ADHD…. mamma


Som person er jeg en svært lite rolig. Inni meg skifter tankene raskt og jeg glemmer ofte fort hva jeg holder på med. Jeg kan begynne å rydde ett sted i huset, men ende opp med å gjøre noe helt annet, ett annet sted i huset. Jeg kan starte en samtale, og miste tråden i det jeg sier. Er det flere til stedet, aner jeg som oftest ikke hva jeg snakker om…. jeg tror jeg er flinkere å formulere meg skriftlig enn verbalt… men aner egentlig ikke…. Veldig merkelig greie. Jeg glemmer avtaler hvis jeg ikke skriver de ned, jeg har alarmer på for å huske det jeg må huske, og så har jeg litt rutiner, men selv de skifter fra dag til dag. Jeg er ekstremt kreativ, og kan finne på ting som ikke vil la seg gjøre. Jeg kan tro at de tingene jeg planlegger, er superenkle, for så å oppdage at de faktisk er mye vanskeligere enn jeg noen gang hadde forutsett. Humøret mitt skifter fortere enn Northug på motorveien, og sinnet mitt er værre enn en atombombe, men er absolutt ikke langsint. Gir du meg 10-min så har jeg glemt hva jeg var sint for. Jeg har en overdrevent utviklet empatiske evner, hvor jeg gir dyr egenskaper de ikke har…. jeg sier tilgi meg hver gang jeg kverker en flue, eller en veps…. men klegg…. da inntar jeg en sadistisk side, som ville fått selveste Hanibal Leckter til å være sprekkeferdig av stolthet. Klegg er en uting… verdens mest unyttige og plagsomme dyr, en skam for koloniseringen av kloden… … men uansett… altså.. jeg gir selv de følelser…. jeg blir som ett lite barn, ser for meg mammaen og pappaen stå å gråte over den lille fluen sin…. sammen med de hundrede og ørten tusen søsken…. sammen synger de sangen zumzum for å markere enden av ett summende liv, mens de planlegger en blodtørstig hevn, sammen med kleggen…. ser de for meg… som sånne små militante individer på ett kontor, hvor de planlegger neste angrep… ergo er høsten en veldig fin tid, når man vet at sånt tankekjør blir mindre av… men ja… og jeg lurer på hvor barna tar det fra… det rare er at jeg har giftet meg med verdens mest rolige mann. Som jeg nevnte i går, så rolig at det til tider kan være dypt provoserende…. han er en sånn mann som kunne falt utenfor ett stup og sagt at dette går så bra så… og smilt og ledd, mens meg…. uheeee splatt…. Her i huset skifter vi feks kjønn hver gang høst-forkjølelsen banker på døren. Det sies jo at menn tror de skal dø, legger seg ned og får alle andre til å puse og stelle med dem…… ikke Jostein… men MEG! Jeg er hysterisk når jeg får feber…… til folk rundt meg sin store frustrasjon, forståelig nok…. husker jeg var på legevakten en gang jeg følte meg skikkelig dårlig, pulsen var 111… og som hypokonder har jeg full kontroll på hva den pulsen min skal være, sånn ca til en hver tid… (legen min sitt store problem)…. det var en kvinnelig lege, og jeg påpekte dette, at den var høy… hun såg på meg og svarte … « åh HERREGUUUUUUUD…. du er forkjøla»…. endte med at jeg bøyde hode i skam, som en mann…. og gikk hjem under dyna… Jossi tar sånt med knusende ro….. han ble lagt inn med mistanke om hjernehinnebetennelse…… og kjørte selv til legen og hjem….. selv med forbud fra legen… merkelig at han kan ha gifta seg med ett sånt hysterisk kvinnemenneske som meg…. men så gir det han sikkert en god latter og, innimellom….. kremt…. nå må jeg scrolle tilbake, for jeg har mistet litt tråden i hva jeg egentlig skriver om… 

adhd ja… hm.. altså gjennom all min behandling, så har veld psykologen konkludert med ett snev av adhd… og da er det mange som spør seg… tjukk og adhd.. DET er vel ikke mulig…. alle tenker jo på adhd som en opptrekkskanin som aldri stopper å spille? Men altså… det finnes jo forskjellige måter å regulere seg på, regulere tankene på… i mitt tilfelle, dreier det meste seg om mat…. kan hende det er derfor jeg roer meg sånn med det samme jeg ser sjokolade? Har ingen aning, men… ja.. det og turer….
Det sies at har man sett en med adhd, så har du sett en…….. og så har du meg😱❤️
-… og hvis du nå etter å ha lest denne teksten lurer på hva hvilepulsen min er…. da bør du kontakte lege snarest, for da er du like opptatt av puls som meg…foresten så er den 60ish❤️
Kategorier
Tjukka på tur

Skogsøy en vakker plass for hodet og kropp❤️

Skogsøy er en flott tur i kystlandskap, med blanding av skog og bergEn ca 6km løype tur retur. Man får ett fantastisk skue ut i havet. Her har (turlaget mener jeg, men usikker) satt opp ei bu, hildringsbu. Her man kan sitte og ta en pust i bakken. Selve skogstuo ligger på en liten knaus til høyre for denne bua på vei utover. I dag var lille troll på leir, så vi gikk uten henne i dag. Det betyr høy fart, ingen pauser, og jeg blir hengende som ett vått slips etter. Men er gøy det og🤷🏻‍♀️🤪
I Melkjevika var det campere. En familie med to små som hadde hatt sin første overnatting i telt. Synes sånt står så respekt av. Jeg er en A-B person, ergo fort ut og fort inn igjen. Men kan forestille meg at sånn må være utrolig kjekt for både store og små. I hvert fall med en slik utsikt. For selv om denne ligger nede i en vik, får en dog ett fantastisk skue nordover…(tror jeg 🤪) min retningssans og kompassevner er helt bak mål. Turen egner seg for så vidt for alle. Men man skal være klar over at det er en del bratte partier. Det er satt opp tau-rekkverk, men er man dårlig til beins, tror jeg man skal stå over. Dette var mannens 16 klipp i kystpasset. Jeg har fremdeles 29. Så den siste turen min skal taes denne uka.
Kystpasset er en fantastisk aktivitet. Last ned appen ut.no her kan man søke opp kystpasset. Legger man inn hvor man er, så pleier det å dukke opp løyper som finnes i nærheten. På noen steder har man stolpejakt. Det motiverer til friluftsliv. I år med covid-19 inntoget, føler jeg at friluftsliv kanskje er viktigere enn noen gang. Det kan se ut som om jeg ikke er den eneste som har den oppfatningen. Har inntrykk av at mennesker som vandrer i naturen har økt noe vanvittig. På turer hvor jeg sjelden eller aldri møtte andre, kan det renne på med folk. Her var intet unntak. Så vi møtte faktisk en del folk, til tross av at regner så smått begynte å sige innover. På sånne dager, spør jeg meg ofte…. «Hva er det med værmeldere og meteorologer?» …. altså jeg kan skjønne at det er vanskelig å melde vær altså… men Hallo…. hmfr. Er ikke første gang det er meldt sol, og det kommer regn på Vestlandet altså… men… jaja… vi unngikk uansett de værste bygene, men som sagt… masse folk på vei utover selv om regnet kom og gjorde Bergene glatte. Og når vi snakker om glatte Berg…… her er enda en årsak til at jeg hisser meg… eller som det heter på Bergens, har ett ekstremt engasjement… altså tursko……. til nå har jeg sikkert brukt en formue på all slags sko… og til nå er det ett og ett halvt par som holder stand. Alfa kvist advance som er noe av det mest utrolige jeg har gått med. Har ikke glidd en gang, bortsett fra på gjørme. Men… det er vel kanskje å forvente… og La sportiva sine lave sko. De kommer på en god 2. Plass… ellers er det som å gå på skøytebane! Og jeg kan love at på steder hvor det er stup, og temmelig bratt, så er det ufattelig kjedelig å gå med hjertet i truten, og skulderen over skallen. Skikkelig kjedelig. Vi har hatt en del erfaring med tryningser… så… hvorfor kan ikke man lage sko som er egnet for skikkelig vestnorsk natur, og ikke bare de fisefine skogene på Østlandet 🤣🤪🤣 uansett, fordelen med sko, er at de kommer i de fleste størrelser… og beina mine, de forandrer seg ikke særlig mye, kroppen derimot… ikke la meg begynne en gang…
Noe jeg har bitt meg merke i når jeg har gått disse kystpassturene, er all frivilligheten som må være der ute! Så til dere som har vært med å merke, beskjære, bygge glopper og annet som er nødvendig for å gi en god turopplevelser TUSEN TAKK!
Tusen takk for at dere frivillige gjør psykisk helse en stor tjeneste. Som jeg har nevnt før, 10 minutter i naturen hver dag, gjør underverk for psykisk helse. Selv om jeg mange ganger er livredd, ekte redd når jeg er på tur, så gjør det like vel noe med hjernen. Noe med sanseinntrykk.

Hjerneføde
Man legger merke til andre ting enn kroppen og tankene. Det var som Anne Berit sa en gang…. man angrer sjelden på en tur. Så med det….

Håper alle, tykk, eller tynn, lang, eller kort, brei, eller smal, hårete eller skalla, frisk eller syk.. får en fortreffelig søndag. GOD TUR❤️, eller god sofadag🤣
Kategorier
Tjukka på tur

Veten og Bestemortreet

Veten og Bestemortreet  i strålende sol, og 18 grader… wow… for en fantastisk tur, enda en gang.

Veten er det høyeste fjellet i Sund med sine 285m oh. Går man fra Førde, så kan man stikke innom Bestemortreet. Så slår man to kystpass-klipp i en smekk. Turen egner seg for alle, og mine barn elsker å gå, det vil si… de elsker å løpe ned igjen… opp er så som så…. fra Førde er det grei stigning. Jeg vet man kan gå fra flere forskjellige steder, og mange gjør en dagstur av det, og krysser av Vorlandstua også. Men siden vi har tatt den for seg, så gjør ikke vi det. Kanskje en annen gang sa mannen, når jeg ymtet frempå at jeg hadde lyst å prøve å gå til Randifjell en gang. Går en i ett Ok tempo tar ikke turen så lang tid, men vi må ta høyde for de to trolla, så vi bruker vel 1.5 -2 timer tur/retur. Men det var jo artig å møte folk på vei ned som påpekte at «det var litt av en fart det var på deg»…. lo litt inni meg da. Jeg prøvde å ta igjen barna som hadde gått i forveien, siden de ikke gadd stikke til bestemortreet.


Turen gir ett fantastisk skue ut i havet, til byfjellene, Stord, Nordhordland, ja egentlig kan man bare si at på toppen er det utsikt i alle retninger.
Jeg får ofte skryt over hvor flinke barna mine er.

Her kan jeg si meg helt hundrede prosent enig. De er helt RÅ! Men når det er sagt, så kommer det ikke gratis. Vi må som oftest dra de med oss. Vår familie er ikke noe unntak når det kommer til moderniseringsregimet med iPad,switch,mobil,x-box,…og what not….

Jeg lærte på kurs, at det er faktisk bare å si… «her er det meg og pappa som bestemmer, så går du ikke tur så blir det ingen spilling i dag»….. de blir sur, og klager, men de blir med. Vi sørger også alltid for at vi har noe digg i sekken. Det kan være alt fra kjeks til sjokolade. Og husk ALLTID DRIKKE! Glemmer du drikke blir det krig… det kan jeg garantere. Tilpass også turene ut i fra barnas evner. Mine er godt vant, så de går gjerne i to og tre timer. Ta pauser etter behov, min sønn løper gjerne oppover, mellom sine egne pauser. Datteren min er heller en som går inn i sin egen boble, synger og leker, før hun oppdager at vi er ett stykke fremme. Uansett, når man har med barn på tur, uansett om de er vant eller ei, så forvent litt suring, krangling, trening, knall og fall, litt blo, litt våte klær… ja…. Alt som kan gå galt, vil gå galt…. sånn ca… og med den holdningen blir jeg som oftest postitivt overrasket🤣🤣🤣

I dag kunne det gått virkelig gale, hunden vår snuste på en huggorm… men heldigvis oppdaget vi det før den bet. Det er vel eneste ulempen med å gå tur… man kan møte ulv…og akkurat huggorm og flått er jeg ganske redd. Altså jeg er ikke redd for å møte på huggorm, men jeg er redd for å se den for sent. I og med jeg er hypokonder og kan overtolke mye, så er jeg redd 113 hadde fått mye å gjøre om jeg ble bitt…. har et bekjent familiemedlem som også er veldig glad i skau, hun ble bitt i sommer. Hun satt seg bare ned, slappet av, og gikk videre… kan ikke fatte at det er mulig å forholde seg såååå rolig. Altså hallooooo… man kan dø… i hvertfall i mitt hode… så nei.. akkurat det tenker jeg en del på når det er sommer og sol, eller for den saks skyld høst og 18 grader.
På returen stakk vi innom butikken som er kåret til Norges beste butikk, på Spar-Steinsland. Her møtte vi tilfeldigvis på en av ambulansesjåførene som hentet Jossi på forsommeren…(hekksaks, tre fingre… kjøttkake)….. var artig det… han husket Jossi, som den lattermilde fyren, som gjorde både dem og mottakende legeteam nervøse. Men sånn er Jossi, som oftest..
Min rake motsetting, tar lett på det meste, uredd, og ler av fare… til min store frustrasjon til tider, men når det er sagt… tenk hvor fæl verden hadde vært hvis alle var som meg… tjukk og sur… med fugl i bur, ut på tur.
Nei… men Veten dere… anbefaler den altså.
God tur❤️
Kategorier
Tjukka på tur

SKAM……

I dag er det den store snopedagen i mange hjem….. så tenkte at i dag starter vi med SKAM…. en skummel og farlig følelse

I media fremstilles vektnedgang som en enkel affære…. spis mindre, sunnere og tren mer… evt kcal inn vs kcal ut…. hvilke 17-hundretalls ideologi er det? Å behandle overvektige som en ensartet homogen gruppe? Oh lord… her må vi lære leksa vår på nytt…. tror verdens ernæringsfysiologer (les eksperter…guder…) hadde fort blitt arbeidsløse om det var et faktum.
Fra vi er født til vi dør læres vi opp i ar vekt er den målingsenheten som forteller om vi er rett eller feil. Helt ærlig, kjente jeg ble mektig provosert over dr.mcstuffins (barneprogram, som er en jente som er lege for bamsene sine, som i hennes fantasiverden lever og snakker tilbake til henne. Hun fikser og reparerer bamsene, og stiller diagnoser ut i fra hva som har skjedd med leken… «lukkeøyelimtigjen» kan være ett eksempel…) anyway…. her Sitter jenta mi å ser på, hvor da denne lekedoktoren skal veie bamsen sin…. for å si, «du veier det rette i forhold til din høyde, og det er ett godt tegn». Seriøst?!?! Ok… så da forteller dette barn at «åh nei du… veier du for mye i forhold til din høyde, så er ikke det ett godt tegn»…. skal barnet mitt på seks år få vite at hun er feil?…. mulig det kanskje bare er meg som henger seg opp i sånn, mange vil hyle at jeg er for sart, men hvilket bilde setter vi i hodet til barna våre? Så sier vi på samme tid at mangfold er bra, at alle er like mye verdt og at vi ikke må mobbe? Men å skape rette og feile barn, leker, mennesker… det er greit?! 
For litt siden tok NRK- Debatten med Fredrik Solvang opp Bmi. Egentlig hadde jeg trodd at fokuset i denne debatten ville være ett helt annet. Her kunne man for eksempel tatt opp at man i dag ikke kan dra nytte av en slik kalkulator, da den ikke tar høyde for muskelmasse, genetikk, psykososialt oppvekstvilkår.. etc. Men neida… nok en gang dreier den seg fort inn på vekt som ett samfunnsproblem. Her kom man inn på sukkeravgiften🤦🏽‍♀️🤦🏽‍♀️🤦🏽‍♀️🤦🏽‍♀️🤦🏽‍♀️ Seriøst?!! Ok.. greit nok… jeg blåser en lang marsj i sukkeravgiften… hvis denne kroppen vil ha sjokolade…. så får den det. Men så kommer menet….
Der var en overlege som deltok i denne debatten, som hevdet at en måte å få bukt på overvekt var å veie oss, i alle aldre på legekontoret….. jeg bet ærlig talt ikke om jeg skal le eller gråte. Og dette kvinnemennesket kaller og helt sikkert er utdannet lege….hun er sikkert superintelligent, og har skikkelig peiling på helse, og kroppens funksjoner, og blod og sånt….. men overvekt…. og hva skam fører til… DET HAR HUN NULL PEILING PÅ!
Er dere klar over at skam er den mest destruktive og farlige følelsen ett menneske har?! Jeg har tatt mange kurs innenfor barn, og barneadferd… er absolutt ingen ekspert på området… men en ting som kom frem på alle disse kursene er at man ALDRI skal gi barn skamfølelse! Den følelsen kan følge barnet inn i voksen alderen, og være direkte ødeleggende! Så da spør jeg… veie alle..: nok en gang skille rette og feile mennesker…. Minner meg sykt mye om noe som skjedde for en god del ti-år siden…. det endte ikke så bra for de som ble stemplet som feile! Og tror nok mange av de gjenlevende lever med store traumer…: så si meg, skal vi virkelig innføre rette og feile mennesker? Legen og hennes medsammensvorne (les alle som er enig med henne, og enig med samfunnets stigmatisering) påpeker at overvektige påfører samfunnet store økonomiske utfordringer med alle sine helseutfordringer… men, da spør jeg meg…. hva koster psykisk helse? Hva koster det samfunnet å rette opp alle disse traumene? For tro meg…. med den løsningen som denne «legen» ønsker… så vil køen av traumatiserte og skampåførte mennesker bli temmelig lang. Så… hva koster det? En av de mest destruktive tilbakemeldingene jeg har fått i mitt liv, var fra en lege….. jeg var 13 år,… og fryktelig lei meg fordi jeg nettopp var begynt på ungdomsskolen, og ikke hadde venner… svaret fra legen var…. «har du tenkt på at det kommer av at du er feit»……. Det sendte meg ut i en spiral av overtrening og ett kostholdsregime som ikke ligner sidestykke. Jeg kom som 14-åring i bladet «hjemmet», fordi jeg hadde gått ned 30 kilo…. og joda jeg var stolt som en hane… men den underliggende skamfølelsen den legen påførte meg, med den ene kommentaren, lider jeg fremdeles under den dag i dag…. nesten 30 år etter…. så fortell meg da…. tror du det blir billigere å takle helseproblemene som overvekt medfører vs. Helseproblemene som skam/traumer medfører…. når det er sagt, så lurer jeg ofte på om all denne forskingen på overvekt egentlig er ensporet….. for overvektige faller jo ikke under en homogen gruppe…. vi er jo i aller høyeste grad hetrogene….. videre lurer jeg også på om man hele tiden ser det nødvendig å fortelle overvektige om helserisiko? Det er med på å skape den ensporede oppfatningen om at vi er dumme…… for det er like fånyttes å fortelle meg at jeg er tjukk og det er farlig, som å fortelle en røyker, narkoman eller en alkoholiker at det er farlig…… 
og bare for å ha en ting klart….
JEG KOMMER ALDRI TIL Å SKAMME MEG NED I VEKT
css.php