Måned: oktober 2020

Kategorier
Tjukka på tur

Hurtigtur Larslivannet- kyrkjevegen

To blide turbarn
Vi starter turen fra Foldnes kirke. Men kan selvsagt startes fra hjelteryggen også. Tror man kan gå rundt, men tror turen da er nærmere en mil på grus og asfalt. Vi gikk tur/retur, som da er 5.2 km på grus. En flott løype som egner seg for absolutt alle. Rullestol (antar jeg), barnevogn, sykkel… ja alt. Så en flott løype. Den har to tildels bratte partier, men tar man tiden til hjelp, så kommer man seg over de kneikene også. Nå på høsten er det omgitt av flotte farger. Fordi det ikke er kuppert, kan man gå i ett raskt tempo. Dette var klippetur Nr 20. Sender nærmer seg for han også. Og han får nok fullført også, siden han nå er på ferie. Ungene synes denne løypen er litt kjedelig. Mine barn er skogs/utmarksbarn. Men det gikk greit å få dem med seg. Det er alltid litt kjekt å love de vann fra springen på toppen. Tidvis flott utsikt. Vi møter alltid mange folk i løypen, så det er tydelig at dette er en veldig populær rute. Til tross for dårlig tid, ble tur gjennomført i gråvær, 9 grader og tidvis lett regn. Bare sånn til info, her kan man gå i jeans og jumper, så lenge joggeskoene er på kommer man seg frem!
Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor løypen heter Larsliavannet, da det ikke står det noe sted. Kyrkjevegen er skiltet, samt henvisning til hvor man kan gå. Men uansett, en flott tur på kyrkjevegen på Foldnes.
Opp og stå, ut og gå! Ha en fortreffelig fredag, og god helg❤️
Kategorier
Tjukka på tur

Profilering av livsstil? Eller ikke….

Tjukke profilerer en dårlig livsstil…….

smak litt på den… så hvis jeg tar ett bilde av meg selv, så må jeg ta ansvar for en dårlig livsstil hos dem som ser det? At jeg fremmer en usunn livsstil? Synes det er noe begredelig ved hele det tankesettet. Hvis man følger flere av de bloggerene som har noen kilo for mye, er tilbakemeldingene fra enkelte trangsynte neandertalere, at de profilerer en usunn livsstil! Nok en gang må jeg bare si at naive lille meg ikke kan fatte hvordan noen kan hevde at man ved å ha en kropp, fremmer en livsstil som ikke er forenelig med å leve…Jeg klarer ikke ta inn over meg at noen hevder at, fordi jeg er tjukk, er ett dårlig forbilde for andre mennesker. At fordi jeg eller andre som blogger, skal ta ansvar for andres valg, livsstil, sykdomsbilde, helserisikoer… jeg skjønner det virkelig ikke.

Hvis vi skal ha den holdningen, så må vi også ta inn over oss alle menneskers feil og mangler. Er det egentlig  mulig? For er det ikke sånn, at alle mennesker har feil og mangler? Er det ikke sånn at vi selv må ta ansvar for vår egen livsstil? Joda man kan hevde at ved å profilere seg, så stikker man nesen frem. Man må tåle kritikk, eller at andre har andre meninger (Pliiiiis ikke slagt meg😱 jeg er livredd kritikk)… Men har man virkelig ansvar for andres livsførsel? Hva med media, eller moteblader? Hva med utstillingsvindu? Hvilket bilde setter de for unge mennesker? Vi omgir oss mer med media og butikkvindu enn overvektige. I følge FHI, er 1 av 4 voksne menn, og 1 av 5 voksne kvinner overvektig. Blant barn er tallene stabile. Det betyr jo at det overveldende flertall er normal, evt undervektig. Og dersom man er undervektig, og evt profilerer seg, representerer de ett usunt bilde for andre? Hvis man mener at overvektige fronter ett usunt bilde, så gjør vel undervektige også det, eller? Undervektige får jo også følgesykdommer. Her kan for eksempel nevnes osteoporose, eller benskjørhet som det så fint kalles. Det er mer utbredt blant normal og undervektige, enn overvektige. Den sykdommen koster også samfunnet penger. Uansett hvilken vektklasse man tilhører vil det alltid være noen som mener noe om en. Dem som har ett slik forkvakklet bilde av at man som profilert person, blogger, instakjendis eller hva, har ansvar for andres oppfatning av en, eller andres livsstil…. de trenger kanskje mer hjelp enn noen i helsevesenet noen gang vil kunne tilby. At noen velger å skape enda ett press i samfunnet som noen må eller ikke må følge, er bare tragisk. Vi har nok tilpasningsproblemer som det er. De aller fleste går på å nettopp ikke være som meg. Da kan jeg ikke forstå at noen sier at jeg hevder noe annet. 
Som person har man kun ett ansvar, det er seg selv. Dernest sine barn (om man har det). Forutenom det profilerer hverken jeg eller mine medsøsken noen som helst livsvei for noen. Det vi prøver å skape er ett hetrogent miljø med mangfold i fokus. Hvor bildet av min kropp skal ha like stor aksept og ikke minst respekt som om jeg var smal og veltrent. For min del prøver jeg å lære å elske den jeg er, og hva kroppen min klarer. Jeg håper alle kan tilegne seg ett sånt syn. Å være ansvarlig for seg selv, og ikke skylde på andre. For det er ikke min feil om du spiser sjokolade, men det er min feil om jeg spiser sjokolade… du skjønner tegninga? 
Så la oss alle signere på;
Jeg er ett menneske som fult og helt tar ansvar for meg og mitt, hva jeg lar meg påvirke av er også mitt ansvar. Håper alle får en fortryllende dag uansett hvordan du stiller deg i saken❤️
Kategorier
Tjukka på tur

Barns magiske evne til å multitaske

Da har mannen fått klippet inn Dethloffhytta. En kjapp tur før regnet kom, i det vakreste av vakre Øygarden. Turen ligger nord i Øygarden kommune. Man tar av ved Rong senter, og kjører til Ono (mener jeg det heter). Turen består av magiske fjellformasjoner, hvor en tydelig kan se spor av vannets kraft. Det er vakre farger, flotte klipper, og mye hav så langt øye kan se. Jettegryter finnes også, men de kan være vanskelig å oppdage om en ikke vet hvor de er. En veldig populær tur for familier, siden turen ikke er spesielt krevende. Den egner seg for de aller fleste, uansett hvilken kondis man har. Men en bør ha tursko som egner seg for berg og sti. Man kan velge flere løyper, men jeg har bare gått to av dem. I dag gikk vi kortkløypa som er ca 3.5 km t/r. Denne kan en gjøre lengre ved å velge en kystløype, som gjør distansen ca 8 km. Ettersom mannen har jobbet med trappa store deler av dagen, og vi får middagsgjester ble det den korte. 

Ungene elsker denne turen, mye fordi den er kort og lite kuppert. Så det var ikke vanskelig å få de vekk fra x-box og switch.
Tall, og konsert tur for min del. For mens alle andre er opptatt av hvor de setter føttene, er datteren opptatt av å telle til 1000, og å komponere sanger. På returen hadde hun konsert… med sangene «love you for ever», «love you for better», «vinger flyr», og «bro-sang»…… hun har i hvertfall fått med seg at mange sanger handler om kjærlighet, og ikke minst, at vinger faktisk flyr….. helt konkret… men for henne gjorde dette turen kortere… noe som kanskje kan være bra. Hun har i hvert fall arvet min kreativitet. Gutta løp fremst, og spesielt imponert over sønnen i huset, som bare kjørte på og leder toget. Heldig med været var vi også, slapp unna regnet. En flott tur, med flott natur, som anbefales på det sterkeste.
Kategorier
Tjukka på tur

Tykk eller tynn….

Jeg har vært på begge sider av denne skalaen. Det gir meg ett unikt innblikk i hvordan det er å leve på begge sider. Jeg har mang en gang møtt på mennesker som hevder at det er like gale å være for tynn, som for tjukk. Noen påstår til og med at det er vanskeligere. De hevder at det er vanskeligere for den å legge på seg, enn det er for oss å gå ned i vekt. Dette er kan være tilfellet. De fysiske plagene som medfølger ved å være for tynn, kan nok tilsvare, eller være verre enn den å være for tykk. Jeg har aldri hatt den utfordringen, å legge på seg for meg er like lett som det er for de aller fleste å gå på do. Paradokset er derimot samfunnets innstilling til kroppen din. Jeg har i mine tidligere innlegg hevdet at samfunnets innstilling til en som tykk er «dum» og «lat»… den holdningen blir overfor meg til tider fornektet, hovedsakelig av dem som tilhører den andre gruppen. Igjen blir det hevdet at jeg er for sart, og har ett negativt syn på samfunnet. Men det er faktisk påvist. Ved forsking, at samfunnet har denne innstillingen. At vi som gruppe har selvpåført sykdom, at vi koster samfunnet for mye, at vi forlanger for mye, at vi er late ja til og med at vi som tjukke skader barna våre ved vår livsstil. Og ikke for å glemme, dersom barnet er tjukk og, DA er vi barnemishandlere som absolutt ikke burde hatt barn. Jeg stiller meg spørsmålet, får dem som er for tynne denne holdningen? Man ser det også i utstillingsvinduer landet over, finnes det under hele tatt en tjukk? Selv butikker som «representerer» tjukkmote, har både bilder og utstillingsdukker som i bunn og grunn er normale. Normal er i dag str 44/46 så og si verden over. Har du noen gang sett noen med bmi over 30 jobbe på Bikbok, Veromoda, ja… ungdomsbutikker? Det har i hvert fall ikke jeg. Det normale er vel heller det motsatte… 
For all del, krenkelse av noen som helst karakter er absolutt ikke greit. Ja jeg kan forestille meg at dem som er svært undervektig kan få spørsmål vedrørende dette, også med en negativ holdning. Derimot har jeg aldri opplevd at det har vært forsket på i forhold til samfunnets innstilling til en (herunder sykepleiere)…. jeg har mer inntrykk av at er man for tynn, synes folk synd på deg, de har omsorg for deg, og kanskje den første tanken er at du lider av en alvorlig sykdom, (og for all del, det kan muligens oppleves anstøtelig) . Er du tjukk, da er du dum, du mangler tiltaksevne, du er lat, ja… Ergo kan jeg heller ikke forstå hvordan tanken om «tjukk og blid» kom fra….
Nå kommer jeg til å spore litt av her… MEN….. min beundring av helsevesenet og dem som jobber i det har alltid, spesielt etter jeg ble syk, men kanskje til tider ufortjent, er nærmest ikonisk. Dr.Bergland sier i sitt komishow «Dr.Bergland bryter taushetsplikten», at leger er guder, evt. At de blir sett på som guder. I mitt tilfelle har egentlig dette alltid vært sant. Jeg ser sånn opp til dem som klarer å jobbe med mennesker som er alvorlig syke, stå i krise, død… ja… Ergo blir jeg så ufattelig skuffet når jag oppdager at innstillingen til sånne som meg, er at jeg er lat og dum. Den skuffelsen er faktisk blitt så stor at jeg har sagt til familien min, at skulle jeg havne på sykehus, så MÅ de fortelle hvor aktiv jeg er, kanskje henvise til bloggen.. (kremt🤣)… men uansett, for jeg ønsker jo på lik linje som andre, den beste behandlingen! Ville det skjedd hvis jeg var for tynn?
Jeg har mer enn en gang gått inn i en butikk å blitt målt opp og ned, og hvis de ansatte spør om du trenger hjelp, skjer det heller motvillig… skjer det om en er for tynn?
Jeg skal ikke stille to utfordringer opp mot hver andre. Jeg kan bare snakke ut i fra min egen erfaring. Da jeg var normalvektig (iflg min lege, min mann og min mor, var jeg alt for tynn), så kan jeg ærlig fortelle om en helt annen opplevelse i butikker, når jeg var å spiste ute, service generelt. Kan hende derfor nettbutikkene har fått kjørt seg mye…. for jeg orker faktisk ikke å gå i butikker… jeg orker ikke den negative holdningen.
Jeg kan nok tenke meg at de utfordringene man har som for tynn, kan føles både urettferdige, krenkende og vanskelig…. kanskje mitt innlegg er for drøyt… men fra mitt ståsted… og fra mange av min «medfamilie», så er det dessverre en Helt annen dans.
Med dette ønsker jeg alle, tjukk eller smal, kort eller lang ja… alle en fortreffelig dag❤️
Kategorier
Tjukka på tur

JEG KLARTE DET!!!!

JEG KLARTE DET!!!

30 turer gjennomført! 30 varierte, noen litt slitsomme, noen enkle turer! Herremåne så kry jeg er! Både over at jeg klarte det, ett mål som jeg egentlig ikke hadde satt meg. Jeg hadde bestemt meg for at om jeg klarte over syv, ville jeg være fornøyd. Så ble målet 29, for ikke om jeg skulle ta båt for å gå tur på en øy…. men…. jaggu gjorde jeg det og! Med angst så er de fleste turer som om man skulle gå i bratt motbakke, men sammen med Anne Berit, og noen ganger min mann og barn, så har det latt seg gjennomføre. Noen av turene har jeg gått alene. Felles for dem alle, for meg, krever de planlegging og strategier, for å unngå den værste fryktrien. Det har jeg for det meste klart. Det har krevd mot, vilje, tårer, sinne, mye latter, og masse masse masse glede! Mye av gleden har jeg fått, fordi jeg hver eneste gang jeg går tur, motbeviser den negative holdningen enkelte har mot tjukke! Og DET digger jeg!
Selv om jeg nå har fylt opp mitt pass, kommer jeg til å gå mange av turene på nytt, både for å være med Jossi og fylle sitt, men også fordi jeg synes det har vært kjempespennende å utvide sine horisonter…. überkry!
Turen i dag gikk til Lerøy. En liten øy utenfor gamle Sund, helt sør i Øygarden kommune. Hit kommer man med båt, men med planlegging så lar dette seg gjennomføre på en flott måte. Man kan ta båten fra Klokkarvik, klokka 13, og retur klokka 16. Da har man tre timer til å vandre rundt på øyen. Turen rundt vannet er ca 2.8 km lang. Den går på asfalt, grus og sti. Stien er ikke merket, men man ser den godt om man følger GPS frem til selve stien. Spennende skog og skogsbunn, og flott utsikt utover vannet. Når turen er gjennomført, kan man gå til Lerøy-fort. Vi fant en tunell som Russerene måtte bygge under fangeskap, 2VKFler av tunellene var murt igjen. Men den vi gikk gjennom ledet ned til ett kaiområde med flott utsikt mot Sund. Her rastet vi, før vi vandret litt rundt, og fikk tiden til å gå. Er man veldig rask til beins, når man båten som går i retur klokka 14, men vi valgte å bruke tid. En enkel, kort, men flott tur. Og for min del, en fantastisk avslutting på kystpasset.

Og vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Lerøy var en vakker plass!

Jeg vil avslutte med å takke for de flotte tilbakemeldingene jeg har fått, både av kjente og ukjente. Det betyr svært mye for en amatørblogger, som over hodet ikke aner hva hun gjør på. Tusen hjertelig takk!
Kategorier
Tjukka på tur

Tjukk og blid…….🤷🏻‍♀️

Det har hendt i livet at jeg har fått kommentaren «ja men alle tjukke er jo så blide»… og for å være ærlig, så vet jeg ikke om det er ett kompliment eller om folk bare behøver for å finne på noe å gi komplimenter for… altså at man så tjukk ikke kan få kommentaren, så pen du er, eller så kul du var i den kjolen… altså vet ikke jeg, men…føler at man av og til som tjukk skal passe inn i en bås…

Er man tjukk, så skal man i allefall være blid! Men er det så lett? Er det så lett, når det aller meste som deles om tjukke er negativt ladet? Og det meste er ymtet på alle sykdommer vi kan få, hvor stor belastning vi er på samfunnet, i tillegg så blir ofte forsking rettet mot tjukke, og ikke inaktive. Kjenner det kan provosere en god bit hos meg. Ok innrømmer glatt at selvsagt finnes det helserisikoen med  å være tjukk. Men sånn som nå under covid-krisen…… har man altså valgt å sette ned ett panel som har forsket på dødelighet blant overvektige med covid, i forhold til normalvektige. Her kom kom det frem at man har 50% sannsynlighet for å dø av covid om man har en bmi over 40. Er Bmi noe lavere var dødeligheten litt lavere. Kjenner det provoserer meg ekstremt mye at de i det hele tatt har forsket på det! Hva er dødeligheten blant inaktive? Fremdeles er det slik at de aller fleste som blir ordentlig dårlig av sykdommen er eldre
Og kronisk syke. Men så velger man altså å prioritere å forske på tjukke…… synes det er helt feil prioritert. Spesielt med tanke på at forsking generelt viser at inaktivitet er en større helserisiko enn å være tjukkas! «Og dette er absolutt ikke meg som kritiserer inaktive… jeg mener at all aktivitet skal tilpasses hver enkelt, og hvordan kroppen din fungerer»
Hmmm….. er du fortsatt tjukk og blid?
Videre gjelder det all diskrimineringen i samfunnet. Nå skal ikke jeg sette to saker opp mot hverandre, men i disse dager har det vært mye i media om rasisme, black lifes matter etc. Jeg applauderer den som demonstrerer mot rasisme! Slik skal vi ikke ha det! Dog er det ett paradoks at man til stadighet snakker om hudfarge og tro. Hmmmmm… hva med alt annet som diskrimineres om i samfunnet! Vi liker å tro at vi er ett inkluderende folkeslag, og at antimobbekampanjen er vellykket…
Men det er helt feil! Selv om vi danser blime dansen, tørr jeg påsta at mobbing og diskriminering ikke har blitt særlig redusert!
Herunder faller jo tjukke, vi blir mobbet på flere arena, ikke bare blir vi flere ganger i året fremstilt som feil….. hver bidige gang det er slanking på agenda, etter nyttår, før sommer, og etter sommer og ikke for å glemme «bli kvitt koronakiloene»….. altså er du tjukk er du feil….. i tillegg har du mobbing i helsevesenet, er ikke så lenge siden det var gjort en undersøkelse blant sykepleiere…. de vegret seg for å behandle/jobbe med tjukke…. de hadde ett negativt ladet syn på tjukke som late og dumme….. HURRA liksom… og fortsatt skal jeg være blid og tjukk…. Så kommer diskriminering i arbeidslivet… når jeg var frisk nok til å jobbe, opplevde jeg å få ekstremt personlige og dypt krenkende spørsmål om min vekt og min helse på ett jobbintervju…. konfliktsky som jeg er, svarte jeg på spørsmålene….. jeg fikk ikke jobben…. til tross for at jeg faktisk fremstilte meg selv som jeg er, en aktiv tjukkas. Det er faktisk mange som tror jeg lyger….når jeg forteller om heseblesende fjellturer, eller lange mil i utmark…… Jeg har også sittet på lunsjrom og overhørt andre i samtale, at «det er jo bare å ta seg sammen», eller «herregud, flesket bare veltet ut av buksene»… ja… det er ett fåtall av kommentarene….
Og så har man jo alle de vittighetene… at man skal tåle å høre «morsomme» kommentarer om størrelse, vekt, kroppsfasong…. nå i forbindelse med rasisme-sakene som har vært i media, så var det intervju med en svart mann. Han sa at noe av det han fant fryktelig provoserende, var alle krenkende og rasediskriminerende kommentarer som ble ymtet som humor! At alt ble avfeid som spøk, og at han påtvunget var nødt til å le av det…
NEI HAN ER IKKE DET! Det er ikke greit under noen omstendighet…. på samme måte er det å være tjukk…. har ikke tal på hvor mange ganger jeg har hørt… «herregud, tåler du ikke en spøk eller», «du nå slutte å være så sart», «du må ikke ta alt så personlig»… og akkurat den siste der, kan få meg til å fly i flint! Hvordan i huleste skal jeg ta det da… er det ikke personlig når du kommer med «humoristiske» innslag om min tjukke kropp? Er det meningen at jeg skal le da? Hm…. lurer på hvordan samfunnet hadde stilt seg, om jeg lagde humor om de som har ett handikap? Eller for den saks skyld hudfarge! Det er søren meg ikke greit en plass! Krenker du meg, mitt utseende, min tro,…. så TAR JEG DET PERSONLIG!
Fortell meg da at jeg skal innfri den forbaskede myten… er du tjukk er du blid! Jeg kan love deg at spør du legen min….. så gråter jeg og er mer sint enn mange andre…… jeg er bitter, aggressiv, hyggelig, blid, lattermild, sint, sur… ja hele følelsesspekteret… JEG ER ETT MENNESKE, hverken mer eller mindre….
Kategorier
Tjukka på tur

Kabalen som skal gå opp, ett slag for nærturen

I dag slår vi ett stort slag for nærturen. For all tid i utmark er kanon for både psyke og kropp. Som jeg sa tidligere på insta-historien, så har dagen vært noe hektisk. Det at dagene er hektisk, er helt sikkert noe som de fleste kjenner på. Få kabalen til å gå opp. Noen ganger lar det seg absolutt ikke gjøre. Men… har du en liten hageflekk, og en bålpanne er mye gjort. Spesielt kjekt er det for de små.
Fyre opp bål, og grille, og ha utelek. Jeg ser på mine egne barn, at spill… DET er tingen, og helst skulle man satt inne og spilt hele dagen. Men med det samme man får dem ut, fyrer opp bål, og gjerne har noen trær å klatre i…. da er de med. Det gjelds å se etter raske løsninger, når det er rom for det. Og så er det få ting som lukter så digg som bål-klær🤣
Bassengtrening som gjør en helt bløt på hjernen, og en trappe som pusses opp, medfører at klippeturer i dag ikke lar seg gjennomføre. Som jeg skrev litt om i går, så er speiderleiren en ypperlig plass for lek og rekreasjon! Og ikke minst bål…. bål og marshmallow, og Pepsi Max selvsagt (det finnes få ting som smaker så godt som iskald Pepsi Max i naturen)🤣… kjempekos, hvert fall frem til regnet kom.
Så… har du en dag med elendig tid…. gå i nærturen! Finn en bålplass, grill ei pølse eller to. Det er jo supert uansett hvilken alder man har. Heier på nærturen der altså….. så nå må jeg fortsette på trappa…(p.s… min mann sager, jeg kommanderer)  ha en fortryllende dag alle og en hver, både med og uten klær…. …🤷🏻‍♀️🤦🏽‍♀️
Kategorier
Tjukka på tur

Angst…. en usynlig fiende!

 

Jeg har mange diagnoser, noen er mer plagsomme enn andre. I barndommen hadde jeg en traumatisk opplevelse, som førte til at jeg fikk barneangst. Dette medførte at jeg blant annet ikke turde å være alene hjemme, jeg kunne stå utenfor huset i flere timer å vente på mor og far, (dette var før SFO). Dette vokste jeg for så vidt av meg, men skal vi tro mine behandlere i dag, så regulerte jeg bare dette vekk med noe annet. Uansett hva, så hadde jeg ikke noen alvorlige plager siden, før jeg i 2004 begynte å få ekstreme smerter i magen. 
Jeg har nok alltid vært et dramatisk menneske. Jeg burde nok helt sikkert hatt Oscar for noe av den dramatikken jeg fører, men dog, helsevesenet konkluderte fort med angst, og at de plagene jeg hadde var innbilt. Dette førte dessverre til at plagene økte, i takt med at andre plager kom til. Da jeg faktisk fikk diagnosen spiserørsbrokk med laktoseintoleranse, var på en måte toget gått. Da hadde jeg gått i over ni måneder med smerte og bekymring, så da var på en måte dette blitt det nye. Det ble så alvorlig at jeg ble behandlet av Ingvard Wilhelmsen. Han klarte til dels å sette livet litt på stell. Og jeg hadde 7 fine år, hvor angsten ikke var lammende, men undertrykt med løping, og spising. Da jeg i 2013 ble syk, møtte jeg samme holdning fra helsevesenet som før. Noe jeg synes er svært beklagelig, for jeg stoler jo 100% på legen min…. nesten, og er veldig glad i han, både som menneske og som lege. Han er superdyktig. Men jeg synes det var veldig vanskelig å nå frem, når alt jeg sa ble avfeid som «bekymringer og stress» så i takt med reelle plager, så økte angsten og ikke minst skamfølelsen… for den ble alarmerende stor. Så da jeg endelig fikk diagnosen kanalparese…. aner ikke hva det er, men balanseorganet på venstre side er sterkt nedsatt, så hadde nok en gang angsten overtatt kroppen.
Å leve med denne angsten er svært vanskelig. Denne gangen har jeg to barn å ta meg av, som også gjør det viktig for meg å fungere noen lunde i samfunnet. På samme tid, skal jeg være helt ærlig å si at jeg er bitter. Selv om jeg vet at bitterhet absolutt ikke endrer noe, og i hvert fall ikke bringer noe positivt med seg… så klarer jeg liksom ikke helt slutte å tenke på, «hva hadde skjedd om de hadde tatt meg alvorlig»… jeg har tilgitt alle dem som har gjort feil, for jeg kjenner mer selv så godt, at jeg kan forstå at det er vanskelig å ta meg alvorlig. Spesielt med tanke på at jeg i perioder var to ganger i uka hos legevakten. Jeg er en person som lever med alt utenpå, men det gjør meg også til et eksepsjonelt ærlig menneske, jeg lyger aldri…. selv hvite løgner sliter jeg med. Å leve med angst er krevende, alltid. Fordi jeg planlegger alt alltid. Jeg øver meg alltid på å puste. Jeg har raske løsninger klar, dersom uhellet skulle være ute. I dag er jeg friskere enn jeg var for 5-6 år siden, men jeg kjenner på angsten hver dag. Angsten er lunefull, så den finner nye metoder til å fortelle deg at den er der. Angsten er utmattende, så noen dager orker jeg ingenting. Mange hevder at å gå tur hjelper, og det gjør det, etterpå. Men når jeg går tur, spesielt hvis jeg er alene, så kan jeg være livredd. Jeg er flink å skjule dette, fordi det utenom at jeg er tjukk, er min største skam. Det er flaut å være voksen og å være så redd. I tillegg ønsker jeg ikke at mine barn skal ta noen skade av mine sykdommer. Nå er jeg ærlig med den eldste. Jeg har fortalt om hva angst er, og at jeg har dette. Men når jeg er ordentlig dårlig, ser de og ikke noen andre heller dette. Kanskje det er derfor jeg skulle hatt Oscar? De som lider av angst som diagnose, lider. Det er ikke det samme som å være redd, eller føle ubehag. Det er tusen ganger tøffere. En lidelse, er jo nettopp det. Det er som å kjøre ett godstog med 1000 atombomber, rett mot en fjellvegg. I mitt tilfelle kan jeg ikke en gang alltid sette ord på hva eller hvorfor jeg er redd. Jeg bare er det.
Nå har jeg valgt å åpne meg helt. Og akkurat nå er jeg redd jeg har blottlagt sjela mi. Men en av de tingene jeg savnet aller aller mest når jeg ble syk, var andre. Jeg var og kan enda være fryktelig ensom. Jeg kjenner godt på det i tunge stunder. At det bare er meg som er redd. EKTE redd. Men med dette innlegget, håper jeg at andre kan vite at vi er flere, og vi er mange,  kanskje noen kan ha større forståelse for hvor vanskelig det kan være å leve med, og kjenne på? I tillegg… neste gang du møter en som åpner seg om psyken sin, ikke bare hør på personen, men lytt og ha empati…. ekte empati, for alle har en psykisk helse, og alle kan bli redd…… ett langt og informativt innlegg…. takk for at du leste❤️
Kategorier
Tjukka på tur

En hel dag i utmarka-Fjellparken

 

Starter dagen på ett møte. Men med  god planlegging, var vi klar for en god kystpass-tur. Fjellparken-bildefjellet. En fantastisk tur for store og små. Vi parkerte i Bildøybakken. Herfra gikk vi opp til demningen, så rundt vannet. En tur på ca 6 km. Ungene var helt med i dag, så turen endte med mye knall, fall og latterkrampe. Bakken opp til selve demningen er temmelig bratt. Så her gjelds det å ta flere pauser, å avfinne seg med at små bein går lengre enn store. Når man går innover fra demningen er det lett terreng, mange glopper og godt merket. Det er ikke spesielt mye utsikt annet enn over til andre siden. Men, det er vel en form for utsikt det også. Man kan velge flere løyper for å komme til postkassen. Når en går den løypen vi gikk, krysser man løypen som kommer inn fra Fjell festning. Den løypen har meg og ungene gått flere ganger. Da starter man ved parkeringen til Fjell Festning, deretter går man 2.6 km på asfalt, før man tar av og går i utmark. Felles for alle løypene er at de er godt merket. Ettersom vi gikk rundt, så kom vi opp på høyden. Der får man betalt med nydelig utsikt. Og i strålende vær lot det seg gjøre å spise bolle ute. Turen egner seg for alle i alle aldre, men man skal være klar over at gjørme er glatt. Min mann lå langflat, så alle fikk latterkrampe. Rett og slett en super tur for alle. 
På vei hjem ble jeg kontaktet av en venninne av meg. Åse-May er ei knakande kjekk dame. Henne har jeg kjent i over 6 år, og hun har stått i stormene med meg! En super venninne❤️Det var så hyggelig å bli invitert ut i speiderleiren. Det er ca 1 km i utmark. Fantastisk plass for alle. Det var så kjekt. Mannen hennes er aktiv i speideren og hadde laget en ekstra sitteplass, gjort opp bål. Så her ble det pølsegrilling og skillingsknuter på bål. Helt kanon plass. Med hengekøye, treklatring, og gapahuk. Så hele dagen har gått med på å være ute. Håper alle blir inspirert, er du dårlig til beins, og været tillater det..: så sett deg ut, utenfor huset. Om så du må bruke gåstolen… for det er nydelig å få med seg de siste stråler av d-vitamin inn i den mørke tiden vi går inn i. Ser at innlegget i dag består av veldig masse bilder, men det sies jo at ett bilde sier mer enn tusen ord, så da blir jo innlegget her på flere tusen ord🤪
Nyt dagen, solen, fargene❤️
Kategorier
Tjukka på tur

Målingssanfunnet…

Du kjenner sikkert til den følelsen når du kommer inn i en butikk du aldri skulle vært i…. litt sånn Julia Roberts karakter i Pretty Woman, når hun går inn i en designer butikk, ikledd sitt arbeidsantrekk…. Er ikke den følelsen noe vi alle kjenner på? Som tjukk, skal jeg ærlig innrømme at sånn måling gjør jeg med alle, og med hva, og hvordan de spiser… kjenner jeg får litt angst nå, for ved å innrømme dette, er jeg redd de som faktisk er med meg, kommer til å kjenne på denne Pretty Woman følelsen. Men… ærlighet varer lengst, og egentlig så tror jeg dette er noe alle gjør. Om ikke alltid, så innimellom. Vi måler oss opp mot hverandre, enten det er størrelse, styrke, klær, utseende generelt, og økonomi…. I går var jeg i ett super selskap til en god venninne. Fikk digg kake, jeg var definitivt den største der (ferdig målt der altså). Her møtte jeg en annen dame, meget hyggelig, med hell i utseende og kropp… (ferdig målt)…. men… vi kom inn på kake og kake spising… og denne damen, innrømmet ærlig at hun elsket kake, og spiste gjerne mange stykke… noe hun også gjorde… sant… allerede der… første møte… la oss måle… men altså damen var superhyggelig, og kaka var dødsgod. I sånne sammenhenger, hvor jeg spiser mindre enn dem som er tynnere enn meg, så bare …. hm…. hvordan kan det ha seg at de er tynnere enn meg liksom… (nå skal det sies at vi også kom inn på trening, og det kom frem at denne damen løper en del… case closed) 

Tar meg ofte i det, at jeg måler meg selv mot andre store. Jeg sitter feks. Å ser på «My 600 pound life» (en program på TLC, om svært overvektige, og deres kamp for å gå ned i vekt, sammen ned en lege som utfører slankeoperasjon, om de når de mål han har satt for dem). I dette programmet kommer set klart frem at fedme er ett ekstremt komplekst tema. Uansett….. jeg sitter ofte å måler meg opp mot disse, både den jeg var før slankeoperasjonen, og nå. Jeg ser hva de spiser, og føler på deres følelser. Jeg gjør dette mot venner, bekjente, etc. Men det er ikke slik at jeg tror jeg er tynnere enn dem, mine tanker går heller den motsatte vei. Det er ikke få ganger Jossi har fått spørsmålet… «er jeg veldig mye tjukkere enn henne», når det er sagt, så gjorde jeg det samme når jeg løp maraton….så uansett hvor tynn jeg var, hvor fort jeg løp, hvor mange ganger jeg løp på fjellet, så ble jeg aldri bra nok… la meg rette det, så
Blir jeg aldri bra nok. Ikke nok med at jeg vet at det finnes så ekstremt mange fordommer mot tjukke, men så vet jeg at det finnes fordommer mot syke. Herunder sånne som meg, uføre. Hvis jeg etterlever de holdninger som er bitt framsatt mot meg, så kan jeg egentlig bare låse meg inne.   Alt vi gjør i livet blir jo i bunn og grunn målt, enten man er skoleelev, eller voksen. På ett arbeid, måler man arbeidet ditt, er det ikke godt nok, får man kritikk. Er samfunnet vårt blitt for opptatt av å kritisere andre? Vi etterstreber jo perfeksjonisme…. eller er det bare meg? Samfunnet vårt er jo bygget opp rundt det å være best. Eller, det er inntrykket mitt…. og ut i fra statistikkene så er ikke jeg den eneste…. sitter faktisk å hører på P4…. og så tar de faktisk opp dette…. sammenligning… det er kommet frem en krenkelsesmetode som er «lov»…. «Der har du en gjeng»….. og da tenker jeg… hvis vi alle skal passe inn i alle disse gjengene, eller ikke… da har vi virkelig mye jobb foran oss altså. Mulig jeg er en person som lar meg krenke lett…. også på vegne av andre… min mor sier alltid…. «du kan ikke ta all verdens sorger og bekymringen over deg, da klarer du aldri å leve»….. mye sant i det…
men dere…. Jeg kan si jeg tilhører to gjenger i hvert fall… så da passer jeg i det minste inn ett sted i verden… da har vi plass til meg og mine medsammensvorne❤️
Ha en strålende ukestart! Og takk for at du leser❤️
css.php