Måned: oktober 2020

Det sies jo at fra barn og fulle folk hører man sannheten. Det stemmer jo forsåvidt. Noen ganger kan sannheten svi… kanskje litt ekstra… en jeg følger på Instagram, @morpluss, hadde ett innlegg om en opplevelse i barnehagen. Jeg kjente meg med en gang igjen i det hun sa. Barn sier jo mye morsomt, og det aller meste av det er tull, tøys og fanteri. De er åpne og nysgjerrige individer, som vi så lett former etter vårt eget bilde. Det er ikke få ganger jeg har møtt barn som stiller spørsmål om min størrelse, det kan være helt konkret. «Hvorfor har du så stor mage», «hvorfor er du tykk» etc. Jeg har egentlig ikke noe problemer med det. Altså skal ærlig innrømme at det noen ganger kan svi litt. Dog har jeg mye større problemer med foreldre som avfeier det, ved å hysje på barnet, eller påpeke at «sånt sier man ikke», det forverrer jo bare situasjonen. En må jo bare stikke fingeren i jorden. Unger sier det de ser, og det skal de få lov til. Dilemmaet kommer når unger sier det de ser på en ufin måte. Eller når de bevist gjentar det de sier for å skape en reaksjon. For tro meg… det er stor forskjell på å få spørsmål om hvorfor man er tjukk, mot påpekning om at jeg er feit. Det finnes de barna som bruker ordet feit, med en helt klart negativ undertone. Da kjenner jeg at det kan være svært vanskelig å ta på meg den voksne hatten, og ignorere. Jeg har jo mest lyst å brøle de mest banale ord tilbake… men jeg er jo voksen. Det som kanskje sårer meg mest i de situasjonene, er at man vet at mye av dette språket er noe de har lært hjemme. At man fremstiller tjukke som late, dumme, ekle og uattraktive mennesker…. 

Kjenner du på følelsen av å ikke mestre? Kjenner du på følelsen av at i dag….. i dag gidder jeg ikke…. det er lov! Tillat deg latskap uten dårlig samvittighet… Det er i hvert fall det jeg   prøver å overbevise meg selv om, at jeg faktisk har lov å slappe av litt…. men det er rart med det, den stemmen som hvisker inni deg… «hei tjukka, få tjukkasasen din med deg ut å gå»….. ja og andre unevnelige ting… men ja… kjenner på ett indre press om å prestere… vise at jeg kan, og er god nok. Mye av dette er muligens oppkonstruert av meg selv. Men ja, føler jo at samfunnets oppfatning av meg og mitt flesk spiller en stor rolle i hvorfor jeg gjør det jeg gjør og når jeg gjør det. Jeg hevder at jeg går tur for å nyte, og for å bedre mental helse. Noe som også er tilfellet…..noen ganger. Men mange ganger gjør jeg det ene og alene for å vise at jeg kan, for å stilne stemmen i hodet som holder en utrettelig kamp med å fortelle meg hvor uverdig jeg er dette livet. Nei jeg er absolutt ikke suicidal, heller den sykelige motsatte veien. Men den stemmen som jeg egentlig antar at de fleste har, den som forteller at uansett hva du gjør, så er det ikke bra nok. Jeg hadde en periode i livet hvor jeg løp av meg disse tankene, hvor jeg bare tok på meg joggeskoene og løp milesvis…. det var ikke bra det heller, og ble definitivt ikke mindre av de. Jeg næret oppunder mitt eget løpebehov med selvmobbing. Så…. jeg ble ikke god nok da heller. Er dette en følelse alle har?
men… I dag er bare en sånn dag… I dag blir jeg faktisk bare liggende… tror jeg…
Ble en alt for hektisk start på dagen. Tror også at mørketiden som nå kommer snikende innover oss, påvirker både kropp og sinn mer enn jeg trodde. Så ender opp med å være dvask og heller klage over det🤣 

Jeg vil bruke dette innlegget på ei venninne av meg. Dette er ei venninne jeg har hatt siden 2014. Hun har vært der gjennom alle oppturer og nedturer. Hun er 110% til å stole på, og har alltid noen oppmuntrende ord på lur! Hun er ett ekte og godt menneske. Noen ganger tror jeg kanskje hun ikke er klar over det. Derfor vier jeg dette innlegget til henne. For i går oppdaget jeg en ny og ukjent side av henne. Jeg ble skikkelig overrasket!!! Åse May er En fantastisk lærer, og veldig kreativ. Jeg har sett mye av det arbeidet hun gjør med elevene i klassen, men akkurat dette har jeg altså ikke sett!

Hun tegner flotte tegninger med oppmuntrende tilrop! Jeg ble skikkelig overrasket og har allerede krevd (les bedt på mine knær) om ett bilde.

Her er bare noen av de flotte bildene hun har laget, men bildene er screenshots, og jeg har fått tillatelse til å dele i dette innlegget.

En stk sure-klipp og en solskinnsklipp….

Saltskohavn er en idyllisk plass, kan minne veldig om saltkråkan. Spredt hyttebebyggelse, som ble satt opp under krigen kunne en av Hytteeierne fortelle. Det er ingen veiforbindelse, men det er flere stier. Vi fulgte stien som går fra Våge. Og dette var tydeligvis turdagen, for vi møtte haugevis av folk. Turen går i Ok terreng med noen glopper, men det er mange våte og gjørmete partier. Så gjelds å ha gode sko/støvler. Selve turen er ikke spesielt krevende, forutenom når man har med sinte barn…. da kan det ta litt ekstra tid. Det finnes en sti som går opp til Kirkeveien (Larslivannet), men den valgte vi absolutt ikke å ta i dag. Når man kommer frem er det ett ypperlig sted for avslapping, utsikten er upåklagelig, og en ser rett i innseilingen til Bergen (nordleden). En svært idyllisk plass. 

Ergo kjørte vi hjem med ungene, og bestemte oss for å bestige Vikåsen.

Dette er også ett kystpassklipp. Vi parkerte ved parkeringsplassen som ligger ved veien mot Turøy. Denne stien er helt enkel, svært lite kupert, godt tilrettelagt for alle. Mye er nok fordi denne stien også har en avstikker mot det populære og barnevennlige Pardalsmyra. Når vi nådde Vikåsen, klippet mannen inn, og vi bestemte oss for å forlenge turen. Vi gikk ned elveleiet og opp Jurfedhaugen før vi gikk ned på Turøyveien som vi fulgte tilbake til bilen. Dette er en litt mer kupert tur, spesielt ned fra Vikåsen via elveleiet. Det gjelds å ha tungen bent i munnen. Ellers er godt betalt med nydelig utsikt på toppen av Jurfedhaugen. Turen ble ca 5km. Men i strålende være og i godt selskap av mannen fikk jeg ned stressnivået og skuldrene. Så da er det bare å finne roen på sofaen igjen.

Verdensdagen for psykisk helse har blitt markert landet og verden over.

Oh what a day…..

Dagen starter med gråvær, men vi var fast bestemt på at to klipp skulle innhentes. Så to korte løyper stod på planen.

Vi startet helt Nord i Øygarden i dusk regn. Turen gikk til Rubbegarnståna. En relativt kort tur, i lett terreng. Her har Grendalaget gjort en god jobb med å lage flotte glopper over de våteste partiene. Dog er det mye gjørme, spesielt de siste 15 meterne ned til selve klippet. Ute på tåna er det helt fantastisk utsikt. Dette er også ett ypperlig fiskeeldorado. Tror jeg talte 8 fiskere da vi var der. Mannen var fornøyd, og vi hastet videre med to halvsinte barn🤪 vi valgte kystløypen tilbake, noe som gav nydelig utsikt mot nord-Hordaland, Askøy og byfjellene. Turen var korte og enkle 3.5km. Denne egner seg for de aller aller fleste, så lenge man har godt skotøy. Hunden ble godt plassert i bagasjen og vi hev oss rundt hjørnet til neste tur.

Gløvrebu er en magisk tur for store og små. Den starter ved gravplassen til Hjelme Kirke. Man går på grusvei ca 100 meter, før stien begynner. En godt opptråkket og merket sti. Her er mye å se på utenom den flotte naturen. Det er troll, og oppmuntrende ord langs store deler av løypa. Når man kommer frem har man selve «rosinen i pølsa», sprekken i fjellet. Den kan man gå igjennom og komme rundt på baksiden av skogen. I tillegg er det laget en Trollskog ved selve rasteplassen. Helt fantastisk nydelig utsikt, og flott tilrettelagt for grilling, bålkos og hvile.

Gløvro (sprekken i fjellet) er fantastisk spennende å g igjennom. Den er temmelig smal på slutten, så man bør ikke ha klaustrofobi. Ungene mine elsker å løpe igjennom, men i dag valgte vi å stå over. Bildene fra selve sprekken er hentet fra en tidligere tur. Ungene bar preg av at denne høstferien har bestått i å gå turer hver dag. Været var heller ikke på vår side.

På vei hjem ble meg og minitrollet invitert ut i speiderleiren. Da sprakk skydekket opp, og solen tittet frem. Så lunsjen ble fortært ute. Etter disse turene er det svært lite som kan måle seg med bål-grillet pølse. Minitrollet koste seg med bål, disse, og lek.