Angst…. en usynlig fiende!

Jeg har nok alltid vært et dramatisk menneske. Jeg burde nok helt sikkert hatt Oscar for noe av den dramatikken jeg fører, men dog, helsevesenet konkluderte fort med angst, og at de plagene jeg hadde var innbilt. Dette førte dessverre til at plagene økte, i takt med at andre plager kom til. Da jeg faktisk fikk diagnosen spiserørsbrokk med laktoseintoleranse, var på en måte toget gått. Da hadde jeg gått i over ni måneder med smerte og bekymring, så da var på en måte dette blitt det nye. Det ble så alvorlig at jeg ble behandlet av Ingvard Wilhelmsen. Han klarte til dels å sette livet litt på stell. Og jeg hadde 7 fine år, hvor angsten ikke var lammende, men undertrykt med løping, og spising. Da jeg i 2013 ble syk, møtte jeg samme holdning fra helsevesenet som før. Noe jeg synes er svært beklagelig, for jeg stoler jo 100% på legen min…. nesten, og er veldig glad i han, både som menneske og som lege. Han er superdyktig. Men jeg synes det var veldig vanskelig å nå frem, når alt jeg sa ble avfeid som «bekymringer og stress» så i takt med reelle plager, så økte angsten og ikke minst skamfølelsen… for den ble alarmerende stor. Så da jeg endelig fikk diagnosen kanalparese…. aner ikke hva det er, men balanseorganet på venstre side er sterkt nedsatt, så hadde nok en gang angsten overtatt kroppen.

Å leve med denne angsten er svært vanskelig. Denne gangen har jeg to barn å ta meg av, som også gjør det viktig for meg å fungere noen lunde i samfunnet. På samme tid, skal jeg være helt ærlig å si at jeg er bitter. Selv om jeg vet at bitterhet absolutt ikke endrer noe, og i hvert fall ikke bringer noe positivt med seg… så klarer jeg liksom ikke helt slutte å tenke på, «hva hadde skjedd om de hadde tatt meg alvorlig»… jeg har tilgitt alle dem som har gjort feil, for jeg kjenner mer selv så godt, at jeg kan forstå at det er vanskelig å ta meg alvorlig. Spesielt med tanke på at jeg i perioder var to ganger i uka hos legevakten. Jeg er en person som lever med alt utenpå, men det gjør meg også til et eksepsjonelt ærlig menneske, jeg lyger aldri…. selv hvite løgner sliter jeg med. Å leve med angst er krevende, alltid. Fordi jeg planlegger alt alltid. Jeg øver meg alltid på å puste. Jeg har raske løsninger klar, dersom uhellet skulle være ute. I dag er jeg friskere enn jeg var for 5-6 år siden, men jeg kjenner på angsten hver dag. Angsten er lunefull, så den finner nye metoder til å fortelle deg at den er der. Angsten er utmattende, så noen dager orker jeg ingenting. Mange hevder at å gå tur hjelper, og det gjør det, etterpå. Men når jeg går tur, spesielt hvis jeg er alene, så kan jeg være livredd. Jeg er flink å skjule dette, fordi det utenom at jeg er tjukk, er min største skam. Det er flaut å være voksen og å være så redd. I tillegg ønsker jeg ikke at mine barn skal ta noen skade av mine sykdommer. Nå er jeg ærlig med den eldste. Jeg har fortalt om hva angst er, og at jeg har dette. Men når jeg er ordentlig dårlig, ser de og ikke noen andre heller dette. Kanskje det er derfor jeg skulle hatt Oscar? De som lider av angst som diagnose, lider. Det er ikke det samme som å være redd, eller føle ubehag. Det er tusen ganger tøffere. En lidelse, er jo nettopp det. Det er som å kjøre ett godstog med 1000 atombomber, rett mot en fjellvegg. I mitt tilfelle kan jeg ikke en gang alltid sette ord på hva eller hvorfor jeg er redd. Jeg bare er det.

Nå har jeg valgt å åpne meg helt. Og akkurat nå er jeg redd jeg har blottlagt sjela mi. Men en av de tingene jeg savnet aller aller mest når jeg ble syk, var andre. Jeg var og kan enda være fryktelig ensom. Jeg kjenner godt på det i tunge stunder. At det bare er meg som er redd. EKTE redd. Men med dette innlegget, håper jeg at andre kan vite at vi er flere, og vi er mange,  kanskje noen kan ha større forståelse for hvor vanskelig det kan være å leve med, og kjenne på? I tillegg… neste gang du møter en som åpner seg om psyken sin, ikke bare hør på personen, men lytt og ha empati…. ekte empati, for alle har en psykisk helse, og alle kan bli redd…… ett langt og informativt innlegg…. takk for at du leste❤️