tjukkapatur

Rundt Kvitingsneset, og til Dethloff-hytta. En helt nydelig tur, i flott kystlandskap. Masse berg som vitner om havets kraft. 6.2 km, men føles egentlig litt lengre.. men nydelig utsikt hvor hen du ser. Rikt fugleliv, og er man riktig heldig ser man ørn. Man følger stien mot Dethloff-hytta, men tar av til venstre i merket løype. Dette er etter skiltet til Breivikskogen. Litt vått enkelte plasser, men det er gjort fantastisk arbeid også her av frivillige.

Anbefales for de aller fleste. Mine barn på 6 og 11 går denne lett. Hvis noen som leser har peiling på Arseto, så gi en lyd. Det står skiltet, men er ikke merket sti. Er dette en ny rundløype? Magisk!  Så da kan helgen begynne, så vidt. Først venter kles-bretting, og så husvask❤️

Skal snart ut å gå. Tror det kan gjør godt for hodet, som er på sin egen tur for øyeblikket. Sitter egentlig bare å venter på at mannen skal bli klar. Målet er å gå rundt Kvitingsneset. Det er den lange runden man kan gå, når man skal til Detthloff-hytta. Vurderte å Gå en annen løype, som ikke er merket, men motet sviktet. Ok, føler at det inspirerende meg kanskje ikke akkurat er til stede for øyeblikket. Men håper på en fin og oppmuntrende tur❤️  -Den beste kur, når du er sur, er å gå seg en tur❤️

Hva hjelper deg når du er sur?

Alf Prøysen

Snakket litt om det i går. Konseptet Gleding går ut på å gi ett kompliment til noen, enten kjente, men helst ukjente. Evt. Å fremsnakke noen. Dette skal være med på å styrke selvfølelse, og selvverd i ett brutalt og rått samfunn. Både i går og i dag har jeg feilet da, altså med målet mitt om å glede noen. Det vil si, noen fremmede. For jeg tror jeg har gledet litt sånn på den private sfære. Men hvorfor er det egentlig så vanskelig å si noe fint til noen fremmede? Personlig var begge personene i aktivitet. Jeg synes det var veldig vanskelig å skulle stoppe en jogger, bare for å si at han var flink å løpe, hadde god teknikk (kremt…noe jeg egentlig ikke har noen kunnskap om, men han spratt liksom litt som en gaselle, og det kan vel ikke være feil?), i dag var det en dame litt opp i årene… følte liksom ikke noe for å stoppe henne å påpeke at den jakka var skikkelig stilig… ble for vanskelig rett og slett. I tillegg kommer frykten. Siden vi som samfunn er mer opptatt av å bryte ned, enn å bygge opp. Jeg er derfor redd at om jeg gir en fremmed kompliment, så vil vedkommende enten blir sint, eller tro jeg er riv ruskende gal. Det siste av de to kan nok stemme… men dog. Har ikke lyst at beltegjengen skal hente meg helt enda.
Men målet har jeg enda altså. Jeg skal klare å glede, en vilt fremmed.

Personlig har jeg til tross for min str, og motgang i livet hatt noen sånne episoder. Faktisk en gang på vårparten. Det var en av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt, sett vekk i fra sånne livsendrende hendelser som fødsel osv. -Vi skulle på kiwi, og hadde akkurat parkert. Jeg hadde tatt på meg en kjole i full fart, for som jeg har snakket om tidligere, så kan jeg være temmelig lat når det kommer til klesskifte. Ergo hadde jeg ikke tatt på kvelningstrøye (sånn som oss tjukke jenter er temmelig vant til å presse kroppen vår inn i, for at kjoler skal sitte penere på, sikkert noen slanke som også har erfaring med denne grusomme oppfinnelsen). På vei inn på butikken, var det en vilt fremmed dame som stoppet meg. Jeg ble faktisk litt redd, for hun hylte ut fra sitt bilvindu «hei… du der…», men som en pliktoppfyllende og forskremt unge kom jeg selvsagt bort til bilen hennes… « vet du, den kjolen der, den var du bare helt fantastisk i, den satt skikkelig lekkert på» hun la ut i det vide og brede om hvor fin kjolen, og jeg var, at jeg begynte å grine….. tror kanskje jeg skremte vettet av dama… men hun fikk opplyst hvor kjolen var kjøpt og at jeg var glad i den…. så hulkende kom jeg inn på kiwi… og fikk så vidt handlet det jeg skulle… merkelig greie, at ett kompliment skulle gi den effekten. Den samme effekten  har foresten rosen for denne bloggen også hatt. Noen fremmede, og noen bekjente, som sier at jeg er flink… det betyr mye for en som har en hjerne som på daglig basis forteller meg noe helt annet.  Så tusen takk til dere som så hardt prøver å overbevise meg om min verdi❤️ Dere er gull❤️

Henviser forøvrig til gleding.no hvor dere kan lese mer om konseptet, samt støtte saken.

Ok… den er kanskje utgått på dato… men noe morgener er det fullstendig umulig å våkne. Og med AS så er kroppen temmelig stiv om morgenen. En kjendis sa en gang at AS er som å sakte føle at sementen stivner mellom leddene. Vet ikke helt om det er det jeg føler da… men.. ja.. AS, er gjerne bedre kjent som Bechterews sykdom. Og for å være helt ærlig så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal beskrive den sykdommen. Har liksom ingen medisinsk forutsetning, til tross for at jeg selv mener jeg er meget medisinsk oppdatert… siden jeg er hypokonder…(Ok fikk tilbakemelding om at det er ett dumt og stigmatiserende ord, og at jeg heller burde bruke helseangst)… men ja jeg har en svært velutviklet helseangst. Det er en reumatisk sykdom som angriper ledd og sener, hvor det stivner på en måte. Og så må man da trene og tøye og bøye for å holde den litt på avstand. Mange går på biologiske medisiner, noe jeg egentlig også burde…. men……….. blir på en måte utsatt… av flere årsaker… en kan være at jeg faktisk ikke vet hva de medisinene inneholder, og en annen er at jeg er at jeg overlever smerten ved å gå mye i skog, mark, på fjell, samt bassengtrening. De lærde strides om hvilken treningsform som er best, men jeg mener at en hver bevegelse er bra. Uansett, har forsking kommet frem til at mye bevegelse, gjerne med høy intensitet er bra.

Ergo… det ble tur på meg… selv i damp-vær. Det vil si at været er vått, og fuktig, uten at det nødvendigvis regner. Stien er sleip og røtter er glatt som fy. Jeg ser at jeg har ett forklaringsbehov på alle ord jeg lager🤣 jaja men tur ble det altså… og for dere som følger meg på insta, så såg dere nok at jeg faktisk ikke alltid er superhappy på tur. Jeg har faktisk dager hvor jeg synes alt er skikkelig drittmøkk, og kanskje spesielt å gå tur. Dager hvor jeg føler at pulsen er uregelmessig, og at jeg egentlig ville hatt legen i sekken, just in case….og hvor alle ledd er så vonde, og kroppsvekten holder hele meg tilbake i sirupsmodus…… men så gjør jeg det… så gjennomfører jeg…. og så sitter jeg her da med vikene pekende oppover…. og smerten blir litt lettere å takle, og spøkelsene i hjernen har blitt stilnet…. i hvert fall for noen timer….

Men… i dag… i dag var været skikkelig møkk! Og for å være ærlig, på sånne dager er det skikkelig kjipt å måtte gå ut. Altså Bella har lagt seg til en litt dust rutine, hvor hun ikke går på do hvis vi ikke går tur… ergo, så må jeg faktisk gå tur…

Jeg står for det jeg har sagt tidligere, man måååå ikke «pønte» seg for å gå tur… og jeg er dessverre veldig lat når det kommer til å skifte, spesielt hvis jeg «bare» skal rundt hjørnet! Så da trasker man da… i tursko, jeans, tjukkgenser, og regnjakke… og blir klissklass…(konsekvenser gjelder for meg også)… man velger den korteste løypa, for å unngå været… men HAHA… Det ble i det minste tur, både på meg, grisen og Bella-hund… i dag og🤣❤️

Ok… den følelsen der… kan på en måte minne om skam…. en følelse jeg kjenner sykt godt til, og som styrer mye av livet mitt.

Skamfølelse er som jeg har sagt før, en av de destruktive følelsene som man har. Å kjenne på skam, er en medvirkende årsak til at jeg er syk.

Jeg har gjennomgått 12 års skolegang, pluss 4 år på universitet og høyskole…. hvor mobbing var en stor del av hverdagen…. hver dag. (Og bare det at jeg skriver om det her, bringer faktisk frem skamfølelsen i meg… for NEI… jeg er ikke ute etter sympati) Mobbingen er en stor del av årsaken til at jeg følelser skam. Det å på daglig basis få vite at jeg som menneske ikke var eller er god nok, enten det kom til utseende, mening, eller ordforråd (herunder min fantastiske verbale evne….) har gjort sitt til, at jeg i dag… skammer meg… jeg kan skamme meg over det meste, og særlig i samtale med mennesker jeg ser opp til, beundrer… eller som jeg mener har makt…. da er det spesielt vanskelig å være ærlig, og å stå på mine meninger. For…. det er noe med det, å si en mening, og stå for den…. Jeg kan nok ofte fremstå som en diffus vingleper…En som ikke har meninger, eller kanskje en som har meninger om det meste, og gjerne ytrer dem…. men i samtale med andre, må jeg smøre over. For jeg kan jo ikke la dem tro noe som helst om meg…

En av grunnene til at man føler skam, eller seg pinlig berørt er når andre forteller deg hvordan du bør/skal leve livet ditt. Altså, de bryr seg med! Joda, jeg er helt for at man kan få tips, men å fremme disse tipsene som den beste måten å leve på, eller å løse ett problem, er vel temmelig snerversynt. Det værste synes jeg er så profilerte kjendiser eller bloggere fremmer sin livsstil som løsningen på alle verdensproblemer. Det provoserer ekstremt. Altså, jeg er for å leve så sunt som man kan, ut i fra de forutsetninger man har. Det vil si, at klarer du å løpa ultraton og finner glede i det, ja så gjør du det, klarer du det ikke, nei, da finner du noe som passer for deg. Samme gjelder kosthold. «Ingen kan leve på grønn salat» (kokken i kaptein Sabeltann). Altså for all del, lev slik det egner seg for deg, å slutt å kommenter andres kosthold. Det fordummer dem som har ett sett kosthold. Med det mener jeg, at når noen til stadighet forteller meg, at det kostholdet jeg har er feil…. så er det underforstått at jeg er dum som ikke skjønner at de har rett….. Det er med på å nære oppunder det tydelige stigmaet som er om tjukke. For er det faktisk sånn, at vi som har noen kilo for mye, behøver flere velmenende råd om hvordan gå ned i vekt, eller hvordan spise sunnere, eller…. husker faktisk en legetime hvor jeg påpekte at «nå.. Nå er det faktisk DIN oppgave å få meg ned i vekt»… svaret forbauset meg litt… «ja men Henriette, dette tror jeg egentlig du kan mer om enn meg, så du vet nok sikkert best selv hvilke grep som må til» Ok… skal ikke si at dette var hellt ordrett, men dog… for nettopp det er faktum… vi som er tjukke, vet nok ekstremt mye mer om hvordan man kan gå ned i vekt… hvis noen spør meg hvor mange kilo jeg har gått ned i løpet av mitt liv, sånn totalt sett…. så tror jeg man med trygghet kan si at det garantert er over 200….så hvorfor skal noen da fortelle meg hvordan jeg skal og bør leve? Jeg er nok av den sarte sjel, kanskje en som lar meg provosere, og engasjere… men… på samme tid, så tror jeg kanskje alle lar seg provosere om man blir tråkket på tærne. Har jo vært eksempler på det også innenfor influenser verden…. hvis alle var like opptatt av å passe på seg og sitt, i stedet for å finne feil å kommentere på hos alle andre… så hadde kanskje samfunnet sett litt annerledes ut? Jeg tror dessverre det er en utopi å tro at kritikk/mobbing av anerledeshet vil forsvinne. Til det er mennesket som vesen, for maktsykt. Vi er veldig opptatt av å fremme oss selv, på den rette måten, og trekke frem feil hos andre. Vet at det er startet en kampanje som heter gleding… så … here IT goes; Den neste fremmede jeg går forbi, skal jeg si noe skikkelig fint til…😰😱 det blir en super utfordring psykisk for meg (som ikke liker folk🤣🤪, altså jeg liker, men… helst sånn på avstand) pluss at det er skummelt å si noe til noen fremmede, kan jo hende de blir sint… haha ler… jaja.. men uansett. Neste fremmede jeg møter skal jeg glede! Så skal jeg skrive om det her etterpå!