Forfatter: Henriette

Med to unger i hus, som begge har vidt forskjellige matbehov og ønsker, er kveldsmat blitt ett onde i dette huset. Her har vært prøvd sunne vafler med havregryn, pannekaker med havregryn, havregrøt, chips, sjokolade, smågodt, vanlige brødskiver, knekkebrød med mer. Men felles for det meste, foruten snop… er at det går i bosset…. altså meg og min mann har aldri vært kveldsmatspisere…. mulig det har sin årsak i at vi spiser snop når ungene er lagt🤦🏽‍♀️ Btw vi har prøvd med oppkutta grønnsaker, frukt, salat… ja har prøvd det meste… men hos oss… blir det ingen felles kvelds…. vi har valgt å prioritere det vekk…. kanskje litt dust, men… fordi begge har vidt forskjellige behov, både innenfor ernæring og smak. Husker da jeg vokste opp, så hadde jeg en Kammerat som hadde sånn felles kveldsmat… husker jeg var såååå missunnelig, og lovet meg selv at det… det skulle jeg ha når jeg fikk familie…. men den gang ei….. men er det greit? Kan jeg ha lov til å kun ha ett felles måltid om dagen (utenom helgene da) … er det Ok med fiskepinner med potemos? Den er hjemmelaget på gamlemåten og altså… Det er litt kjipt altså, at den familien Fjell (som kameraten min sin familie het) -tradisjonen ikke fulgte meg… men… hm… kan jo kanskje endre på det… fra når de spiser… og jeg ikke behøver lage 14 forskjellige matretter….  Men nå… Nå er begge ungene i seng… FRAM MED SNOPET

Dagen i dag startet med ett smell… jeg er ikke den som pleier sove særlig lenge…. eller jeg liker å kunne våkne av meg selv altså, men pleier faktisk være oppe rundt åtte…. men i dag, bråvåknet jeg….. såg halv-forvirret rundt meg, oppdaget at det faktisk var sol… og tenkte «shit hva er klokka»…. jeg er en sånn som ikke får sove om natta hvis jeg ligger å drar meg til langt på dag. Så… ergo… panikken går jo på at, er jeg ikke trett når jeg ligger meg, så… blir jeg liggende å tenke… Og DET vil jeg helst slippe… så… ja…

Turbloggen i dag blir nok kanskje litt kjedelig. For turen i dag, ble den samme som jeg gikk i går. Men i dag var gubben med. Jeg er litt sånn med ting jeg blir helfrelst på… da må jeg gjenta, til jeg er lei…. først da tar jeg pause. Dessuten følte jeg at jeg var absolutt nødt til å vise husbonden den flotte turløypa «jeg» hadde funnet. Siden det var sol i dag, så var det egentlig helt perfekt å gå. Men selvsagt i det vi satt oss i bilen, åpnet himmelens sluser seg, men heldigvis bare for ti minutter, for da vi startet turen sprakk skydekket opp. Dette er vel en av ulempene med å bo på Vestlandet… vi har sånn altmuligværdager. Og det var jo egentlig en sånn tur vi fikk også, selv om største parten ble forsert i flott høstvær.

Mannen var også svært imponert over det flotte arbeidet som de frivillige har gjort i løypa. Kan faktisk ikke få berømme slike ildsjeler nok altså!!! Så vi tok med oss noen plank å bar videre i løypa i dag også. Utfordringen med å gå med husbonden er at jeg som jeg har nevnt tidligere må løpe.., så jeg følte jo at lungene kom ut av kroppen i enkelte av motbakkene. Og kjeftet av meg i nedoverbakkene…. 🤣 Nei… turen var fabelaktig flott i dag også, og mannen var vel så imponert over løypa som meg. Så ut med noen av de andre kystpassløypene, og inn med denne.

MODIG MODIG MODIG

Kåreløypa er ca 5-6km lang, går i skog, og fjell og kystnatur. Løypen går nesten helt sør til gassanlegget (som jeg tror det er), for så å svinge tilbake og følge kysten tilbake. Turen er svært godt tilrettelagt, og det vil forbause meg om ikke dette blir en kystpass en dag.  Det var kun ett sted jeg følte meg utrygg.

Vet ikke om bildet viser hvor høyt det er ned… men… for meg var det kjempehøyt. Og med min vekt, var jeg litt redd for at broen skulle knekke🤣😱❤️

I dag har vært en usedvanlig hektisk dag…. eller jeg har egentlig bare vasket hus… og ventet. Men… ja… ble da en svipptur tip Nonfjellet på Møvik.

Dette er en av de korte turene i kystpasset, på ca 5 km. Men det er en ekstremt dårlig merket, ekstremt våt, og noe kupert tur. Turen startet i byggefeltet, som ligger vis a vis Kiwi. Den er som sagt umerket. Så er det første gang man går, bør man benytte ut.no appen. Stien går ned i ett skogholt, og fortsetter over beitemark. Her møtte jeg mange av slektningene mine, de likte å slå av en prat…..  ved enden av dette er det en grind man går igjennom og følger stien som går til venstre. Man tar så av nok en gang mot venstre, og følger stien videre. Når man kommer til selve fjellet, kan man gå opp på flere områder. Vi valgte å gå rundt vannet, og så opp. Man skal være obs på at det er særdeles vått, tidvis gjørmete og glatt. Men holder man tunga bent i munnen, går det bra. En må forvente å bli både våt og skitten. På toppen er formidabel 360 graders utsikt. Siden dette var en hurtigtur, ble det ingen pause, bare tur/retur. Turen tok ca en time, men da var jeg godt pest. Så da har mannen bare to klipp igjen, før også han kan si seg ferdig med kystpasset ❤️

Det sies jo at fra barn og fulle folk hører man sannheten. Det stemmer jo forsåvidt. Noen ganger kan sannheten svi… kanskje litt ekstra… en jeg følger på Instagram, @morpluss, hadde ett innlegg om en opplevelse i barnehagen. Jeg kjente meg med en gang igjen i det hun sa. Barn sier jo mye morsomt, og det aller meste av det er tull, tøys og fanteri. De er åpne og nysgjerrige individer, som vi så lett former etter vårt eget bilde. Det er ikke få ganger jeg har møtt barn som stiller spørsmål om min størrelse, det kan være helt konkret. «Hvorfor har du så stor mage», «hvorfor er du tykk» etc. Jeg har egentlig ikke noe problemer med det. Altså skal ærlig innrømme at det noen ganger kan svi litt. Dog har jeg mye større problemer med foreldre som avfeier det, ved å hysje på barnet, eller påpeke at «sånt sier man ikke», det forverrer jo bare situasjonen. En må jo bare stikke fingeren i jorden. Unger sier det de ser, og det skal de få lov til. Dilemmaet kommer når unger sier det de ser på en ufin måte. Eller når de bevist gjentar det de sier for å skape en reaksjon. For tro meg… det er stor forskjell på å få spørsmål om hvorfor man er tjukk, mot påpekning om at jeg er feit. Det finnes de barna som bruker ordet feit, med en helt klart negativ undertone. Da kjenner jeg at det kan være svært vanskelig å ta på meg den voksne hatten, og ignorere. Jeg har jo mest lyst å brøle de mest banale ord tilbake… men jeg er jo voksen. Det som kanskje sårer meg mest i de situasjonene, er at man vet at mye av dette språket er noe de har lært hjemme. At man fremstiller tjukke som late, dumme, ekle og uattraktive mennesker…. 

Kjenner du på følelsen av å ikke mestre? Kjenner du på følelsen av at i dag….. i dag gidder jeg ikke…. det er lov! Tillat deg latskap uten dårlig samvittighet… Det er i hvert fall det jeg   prøver å overbevise meg selv om, at jeg faktisk har lov å slappe av litt…. men det er rart med det, den stemmen som hvisker inni deg… «hei tjukka, få tjukkasasen din med deg ut å gå»….. ja og andre unevnelige ting… men ja… kjenner på ett indre press om å prestere… vise at jeg kan, og er god nok. Mye av dette er muligens oppkonstruert av meg selv. Men ja, føler jo at samfunnets oppfatning av meg og mitt flesk spiller en stor rolle i hvorfor jeg gjør det jeg gjør og når jeg gjør det. Jeg hevder at jeg går tur for å nyte, og for å bedre mental helse. Noe som også er tilfellet…..noen ganger. Men mange ganger gjør jeg det ene og alene for å vise at jeg kan, for å stilne stemmen i hodet som holder en utrettelig kamp med å fortelle meg hvor uverdig jeg er dette livet. Nei jeg er absolutt ikke suicidal, heller den sykelige motsatte veien. Men den stemmen som jeg egentlig antar at de fleste har, den som forteller at uansett hva du gjør, så er det ikke bra nok. Jeg hadde en periode i livet hvor jeg løp av meg disse tankene, hvor jeg bare tok på meg joggeskoene og løp milesvis…. det var ikke bra det heller, og ble definitivt ikke mindre av de. Jeg næret oppunder mitt eget løpebehov med selvmobbing. Så…. jeg ble ikke god nok da heller. Er dette en følelse alle har?
men… I dag er bare en sånn dag… I dag blir jeg faktisk bare liggende… tror jeg…
Ble en alt for hektisk start på dagen. Tror også at mørketiden som nå kommer snikende innover oss, påvirker både kropp og sinn mer enn jeg trodde. Så ender opp med å være dvask og heller klage over det🤣