«Vi kan ikke tvinge barna våre til å leke sammen»……
Dette er en setning jeg har fått servert en del ganger. Det er en setning jeg har for så vidt har forståelse for. Men smak litt på det. For mens man hellig proklamerer denne holdningen, hvor går da grensen for ekskludering?
MOT er en organisasjon som hadde oppstart på -90 tallet. Den ble startet av toppidrettsutøvere. Formålet var å styrke barn og unges mot. Mot til å si nei, til rus, mobbing, til å forebygge, til å bygge opp andre.
Dette er en organisasjon som jeg virkelig heier på. Jeg synes det er helt fantastisk at kjente mennesker ønsker å stå i bresjen for ett mer inkluderende samfunn. Ett samfunn som aksepterer mangfold og annerledeshet. Bare for å ha en ting klart. Med dette innlegget ønsker jeg ikke på noen måte å undergrave MOT-arbeidet. Spørsmålet er bare om det er så enkelt? Har mobbestatistikken sunket? Har vi blitt ett mer inkluderende og aksepterende samfunn?
Jeg vil tørre påstå at svaret er nei! Jeg vil tørre påstå at vi er blitt er råere og mer brutalt samfunn. Jeg sier ikke at ikke MOT-arbeidet er riktig, eller bør avsluttes. Men jeg sier at vi som samfunn må endres. Jeg sier at foreldre som har den holdningen «vi kan ikke tvinge barna til å leke sammen» bør gå i seg selv, og faktisk tenke over hva de sier, hvilken holdning de fremmer. Man skal selvsagt få lov å si at det ikke passer i dag, det gjør jeg selv. Jeg har dager hvor jeg og kroppen min aldeles ikke fungerer, da er det godt å kunne si nei. Derimot er det slik at når man lar barn leke sammen over lengre tid, og man plutselig trekker tilbake det kortet. Kanskje det har vært uvennskap. Man lar sitt barn leke med andre barn, gjerne åpenlyst, men aldri kommer å spør om mitt barn vil være med i leken. Det er vanskelig å akseptere og tolerere. At mitt barn skal stå å se på. Eller at mine barn alltid skal få skylden for en hver «dårlig» oppførsel. Mine barn er langt fra prektige, og de lever i alle ledd, og finner på mye fant og tull. Men de er mennesker… og DE ER IKKE VÆRRE ENN ANDRE BARN! De er for så vidt ikke bedre heller. Forskjeller er at jeg som voksen tør innrømme det. Dette er en utfordring jeg dessverre tror mange voksenpersoner har. Man tror man kjenner barnet sitt. Problemet er jo at man faktisk ikke gjør det! Man idoliserer barnet sitt, forguder grunnen den går på. Til opplysning, barnet ditt har forskjellige roller. En som utspilles hjemme, en på skole, en hos besteforeldre, en på fritid og så videre. Da er det ufattelig provoserende å møte voksenpersoner som hevder at sine barn er bedre, eller rettferdiggjør barnets oppførsel, med beskyldninger om ekstern provokasjon. Jeg tror dessverre at så lenge vi har voksenpersoner som ikke ser dette, og som aldri avfinner seg med, at barn må rettledes, at barn må motiveres til å inkludere og akseptere, så vil aldri en få bukt med ekskludering og mobbing. Kanskje MOT-organisasjonen burde startet ett foreldreprogram? Jeg hadde faktisk stilt meg først i rekka. Jeg elsker å lære, om barn, og kropp, om hodet, om hjerne, og hjernens funksjon. For det finnes nok en større gruppe foreldre som trenger opplæring, enn barn og unge voksne. …… (Til og med meg!)
