Morgenstund er tull i grunn….

Ok… den er kanskje utgått på dato… men noe morgener er det fullstendig umulig å våkne. Og med AS så er kroppen temmelig stiv om morgenen. En kjendis sa en gang at AS er som å sakte føle at sementen stivner mellom leddene. Vet ikke helt om det er det jeg føler da… men.. ja.. AS, er gjerne bedre kjent som Bechterews sykdom. Og for å være helt ærlig så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal beskrive den sykdommen. Har liksom ingen medisinsk forutsetning, til tross for at jeg selv mener jeg er meget medisinsk oppdatert… siden jeg er hypokonder…(Ok fikk tilbakemelding om at det er ett dumt og stigmatiserende ord, og at jeg heller burde bruke helseangst)… men ja jeg har en svært velutviklet helseangst. Det er en reumatisk sykdom som angriper ledd og sener, hvor det stivner på en måte. Og så må man da trene og tøye og bøye for å holde den litt på avstand. Mange går på biologiske medisiner, noe jeg egentlig også burde…. men……….. blir på en måte utsatt… av flere årsaker… en kan være at jeg faktisk ikke vet hva de medisinene inneholder, og en annen er at jeg er at jeg overlever smerten ved å gå mye i skog, mark, på fjell, samt bassengtrening. De lærde strides om hvilken treningsform som er best, men jeg mener at en hver bevegelse er bra. Uansett, har forsking kommet frem til at mye bevegelse, gjerne med høy intensitet er bra.

Ergo… det ble tur på meg… selv i damp-vær. Det vil si at været er vått, og fuktig, uten at det nødvendigvis regner. Stien er sleip og røtter er glatt som fy. Jeg ser at jeg har ett forklaringsbehov på alle ord jeg lager🤣 jaja men tur ble det altså… og for dere som følger meg på insta, så såg dere nok at jeg faktisk ikke alltid er superhappy på tur. Jeg har faktisk dager hvor jeg synes alt er skikkelig drittmøkk, og kanskje spesielt å gå tur. Dager hvor jeg føler at pulsen er uregelmessig, og at jeg egentlig ville hatt legen i sekken, just in case….og hvor alle ledd er så vonde, og kroppsvekten holder hele meg tilbake i sirupsmodus…… men så gjør jeg det… så gjennomfører jeg…. og så sitter jeg her da med vikene pekende oppover…. og smerten blir litt lettere å takle, og spøkelsene i hjernen har blitt stilnet…. i hvert fall for noen timer….