Kjenner du på følelsen av å ikke mestre? Kjenner du på følelsen av at i dag….. i dag gidder jeg ikke…. det er lov! Tillat deg latskap uten dårlig samvittighet… Det er i hvert fall det jeg prøver å overbevise meg selv om, at jeg faktisk har lov å slappe av litt…. men det er rart med det, den stemmen som hvisker inni deg… «hei tjukka, få tjukkasasen din med deg ut å gå»….. ja og andre unevnelige ting… men ja… kjenner på ett indre press om å prestere… vise at jeg kan, og er god nok. Mye av dette er muligens oppkonstruert av meg selv. Men ja, føler jo at samfunnets oppfatning av meg og mitt flesk spiller en stor rolle i hvorfor jeg gjør det jeg gjør og når jeg gjør det. Jeg hevder at jeg går tur for å nyte, og for å bedre mental helse. Noe som også er tilfellet…..noen ganger. Men mange ganger gjør jeg det ene og alene for å vise at jeg kan, for å stilne stemmen i hodet som holder en utrettelig kamp med å fortelle meg hvor uverdig jeg er dette livet. Nei jeg er absolutt ikke suicidal, heller den sykelige motsatte veien. Men den stemmen som jeg egentlig antar at de fleste har, den som forteller at uansett hva du gjør, så er det ikke bra nok. Jeg hadde en periode i livet hvor jeg løp av meg disse tankene, hvor jeg bare tok på meg joggeskoene og løp milesvis…. det var ikke bra det heller, og ble definitivt ikke mindre av de. Jeg næret oppunder mitt eget løpebehov med selvmobbing. Så…. jeg ble ikke god nok da heller. Er dette en følelse alle har?
men… I dag er bare en sånn dag… I dag blir jeg faktisk bare liggende… tror jeg…
Ble en alt for hektisk start på dagen. Tror også at mørketiden som nå kommer snikende innover oss, påvirker både kropp og sinn mer enn jeg trodde. Så ender opp med å være dvask og heller klage over det🤣
Kategorier
Mestrer kaffekoppen❤️
Men jeg startet dagen med ett koselig legebesøk… altså med understrek på koselig altså… er litt heldig sånn, for jeg har heldigvis en lege som ikke kjefter fordi jeg kommer trampende inn på kontoret hver 3. Uke og forlanger diverse undersøkelser…. men i dag hadde jeg ikke noen krav, og da er han bare til disposisjon om jeg har mine hypokondernykker… heldigvis klarer jeg å holde meg, som oftest.. for noen ganger føler jeg ett sterkt behov bare å Få sjekket alt en gang til… uansett nytterverdien av sånne faste avtaler er gull verdt. For jeg vet jeg kan spørre på neste time….om jeg forer hypokonderen i meg.
Så etter dette skulle jeg være behjelpelig med kjøring… noe som endte i totalt kaos, da jeg oppdaget at jeg skulle på trening… så da ble det å kaste seg rundt, kjøre det man kunne (innenfor lovens rammer selvsagt) for å nå timen…. det gjorde jeg heldigvis…. heldigvis fikk jeg med meg det jeg trengte til svømming, selv om jeg enda ikle finner badedrakten….. og ender opp i bikini🤦🏽♀️🤦🏽♀️ Men… de får tåle litt flesk. Uansett så møtte jeg ei superhyggelig bekjent av meg…som jeg utbasunerer hvor stresset jeg er og om dagens hendelser… … hun avbryter meg og spørr… «ja, men hvordan var det hos legen da»…. jeg endte egentlig opp med latterkrampe… kanskje det ikke var så tidig, men ja… treningen i bassenget gjorde selvsagt godt for stive og ømme muskler, som alltid. Men for mitt vedkommende tror jeg egentlig det var lattermusklene som fikk mest trening. Har i en periode nå vurdert å begynne på biologisk medisin…. men…. blir som oftest med vurderingen… er rart med det, enda så vondt man har det, så utsetter man det uunngåelige i det lengste… men sånn er det vel bare… uansett så var bassenget varmt, og gjorde nytte for seg… så da er det bare å finne frem kaffekoppen og nyte ettermiddagen…. så mestrer jeg hvert fall det❤️
