Du kjenner sikkert til den følelsen når du kommer inn i en butikk du aldri skulle vært i…. litt sånn Julia Roberts karakter i Pretty Woman, når hun går inn i en designer butikk, ikledd sitt arbeidsantrekk…. Er ikke den følelsen noe vi alle kjenner på? Som tjukk, skal jeg ærlig innrømme at sånn måling gjør jeg med alle, og med hva, og hvordan de spiser… kjenner jeg får litt angst nå, for ved å innrømme dette, er jeg redd de som faktisk er med meg, kommer til å kjenne på denne Pretty Woman følelsen. Men… ærlighet varer lengst, og egentlig så tror jeg dette er noe alle gjør. Om ikke alltid, så innimellom. Vi måler oss opp mot hverandre, enten det er størrelse, styrke, klær, utseende generelt, og økonomi…. I går var jeg i ett super selskap til en god venninne. Fikk digg kake, jeg var definitivt den største der (ferdig målt der altså). Her møtte jeg en annen dame, meget hyggelig, med hell i utseende og kropp… (ferdig målt)…. men… vi kom inn på kake og kake spising… og denne damen, innrømmet ærlig at hun elsket kake, og spiste gjerne mange stykke… noe hun også gjorde… sant… allerede der… første møte… la oss måle… men altså damen var superhyggelig, og kaka var dødsgod. I sånne sammenhenger, hvor jeg spiser mindre enn dem som er tynnere enn meg, så bare …. hm…. hvordan kan det ha seg at de er tynnere enn meg liksom… (nå skal det sies at vi også kom inn på trening, og det kom frem at denne damen løper en del… case closed)
Tar meg ofte i det, at jeg måler meg selv mot andre store. Jeg sitter feks. Å ser på «My 600 pound life» (en program på TLC, om svært overvektige, og deres kamp for å gå ned i vekt, sammen ned en lege som utfører slankeoperasjon, om de når de mål han har satt for dem). I dette programmet kommer set klart frem at fedme er ett ekstremt komplekst tema. Uansett….. jeg sitter ofte å måler meg opp mot disse, både den jeg var før slankeoperasjonen, og nå. Jeg ser hva de spiser, og føler på deres følelser. Jeg gjør dette mot venner, bekjente, etc. Men det er ikke slik at jeg tror jeg er tynnere enn dem, mine tanker går heller den motsatte vei. Det er ikke få ganger Jossi har fått spørsmålet… «er jeg veldig mye tjukkere enn henne», når det er sagt, så gjorde jeg det samme når jeg løp maraton….så uansett hvor tynn jeg var, hvor fort jeg løp, hvor mange ganger jeg løp på fjellet, så ble jeg aldri bra nok… la meg rette det, så
Blir jeg aldri bra nok. Ikke nok med at jeg vet at det finnes så ekstremt mange fordommer mot tjukke, men så vet jeg at det finnes fordommer mot syke. Herunder sånne som meg, uføre. Hvis jeg etterlever de holdninger som er bitt framsatt mot meg, så kan jeg egentlig bare låse meg inne. Alt vi gjør i livet blir jo i bunn og grunn målt, enten man er skoleelev, eller voksen. På ett arbeid, måler man arbeidet ditt, er det ikke godt nok, får man kritikk. Er samfunnet vårt blitt for opptatt av å kritisere andre? Vi etterstreber jo perfeksjonisme…. eller er det bare meg? Samfunnet vårt er jo bygget opp rundt det å være best. Eller, det er inntrykket mitt…. og ut i fra statistikkene så er ikke jeg den eneste…. sitter faktisk å hører på P4…. og så tar de faktisk opp dette…. sammenligning… det er kommet frem en krenkelsesmetode som er «lov»…. «Der har du en gjeng»….. og da tenker jeg… hvis vi alle skal passe inn i alle disse gjengene, eller ikke… da har vi virkelig mye jobb foran oss altså. Mulig jeg er en person som lar meg krenke lett…. også på vegne av andre… min mor sier alltid…. «du kan ikke ta all verdens sorger og bekymringen over deg, da klarer du aldri å leve»….. mye sant i det…
men dere…. Jeg kan si jeg tilhører to gjenger i hvert fall… så da passer jeg i det minste inn ett sted i verden… da har vi plass til meg og mine medsammensvorne❤️
Ha en strålende ukestart! Og takk for at du leser❤️
