ADHD…. mamma

Som person er jeg en svært lite rolig. Inni meg skifter tankene raskt og jeg glemmer ofte fort hva jeg holder på med. Jeg kan begynne å rydde ett sted i huset, men ende opp med å gjøre noe helt annet, ett annet sted i huset. Jeg kan starte en samtale, og miste tråden i det jeg sier. Er det flere til stedet, aner jeg som oftest ikke hva jeg snakker om…. jeg tror jeg er flinkere å formulere meg skriftlig enn verbalt… men aner egentlig ikke…. Veldig merkelig greie. Jeg glemmer avtaler hvis jeg ikke skriver de ned, jeg har alarmer på for å huske det jeg må huske, og så har jeg litt rutiner, men selv de skifter fra dag til dag. Jeg er ekstremt kreativ, og kan finne på ting som ikke vil la seg gjøre. Jeg kan tro at de tingene jeg planlegger, er superenkle, for så å oppdage at de faktisk er mye vanskeligere enn jeg noen gang hadde forutsett. Humøret mitt skifter fortere enn Northug på motorveien, og sinnet mitt er værre enn en atombombe, men er absolutt ikke langsint. Gir du meg 10-min så har jeg glemt hva jeg var sint for. Jeg har en overdrevent utviklet empatiske evner, hvor jeg gir dyr egenskaper de ikke har…. jeg sier tilgi meg hver gang jeg kverker en flue, eller en veps…. men klegg…. da inntar jeg en sadistisk side, som ville fått selveste Hanibal Leckter til å være sprekkeferdig av stolthet. Klegg er en uting… verdens mest unyttige og plagsomme dyr, en skam for koloniseringen av kloden… … men uansett… altså.. jeg gir selv de følelser…. jeg blir som ett lite barn, ser for meg mammaen og pappaen stå å gråte over den lille fluen sin…. sammen med de hundrede og ørten tusen søsken…. sammen synger de sangen zumzum for å markere enden av ett summende liv, mens de planlegger en blodtørstig hevn, sammen med kleggen…. ser de for meg… som sånne små militante individer på ett kontor, hvor de planlegger neste angrep… ergo er høsten en veldig fin tid, når man vet at sånt tankekjør blir mindre av… men ja… og jeg lurer på hvor barna tar det fra… det rare er at jeg har giftet meg med verdens mest rolige mann. Som jeg nevnte i går, så rolig at det til tider kan være dypt provoserende…. han er en sånn mann som kunne falt utenfor ett stup og sagt at dette går så bra så… og smilt og ledd, mens meg…. uheeee splatt…. Her i huset skifter vi feks kjønn hver gang høst-forkjølelsen banker på døren. Det sies jo at menn tror de skal dø, legger seg ned og får alle andre til å puse og stelle med dem…… ikke Jostein… men MEG! Jeg er hysterisk når jeg får feber…… til folk rundt meg sin store frustrasjon, forståelig nok…. husker jeg var på legevakten en gang jeg følte meg skikkelig dårlig, pulsen var 111… og som hypokonder har jeg full kontroll på hva den pulsen min skal være, sånn ca til en hver tid… (legen min sitt store problem)…. det var en kvinnelig lege, og jeg påpekte dette, at den var høy… hun såg på meg og svarte … « åh HERREGUUUUUUUD…. du er forkjøla»…. endte med at jeg bøyde hode i skam, som en mann…. og gikk hjem under dyna… Jossi tar sånt med knusende ro….. han ble lagt inn med mistanke om hjernehinnebetennelse…… og kjørte selv til legen og hjem….. selv med forbud fra legen… merkelig at han kan ha gifta seg med ett sånt hysterisk kvinnemenneske som meg…. men så gir det han sikkert en god latter og, innimellom….. kremt…. nå må jeg scrolle tilbake, for jeg har mistet litt tråden i hva jeg egentlig skriver om…