Jeg ER modig!

Jeg lider av alvorlig angst, blant alle diagnosene…. Dette medvirker til at det tidvis kan være vanskelig å gå tur alene, og i alle fall på nye plasser. Det å legge ut på langtur alene, er noe som krever ekstremt mye av meg. Det er noe som jeg kun gjør i ett spontant øyeblikk av galskap! I dag var en sånn dag. Sola skinner, det er nesten 20 grader,og ønske om å prestere er stort. I går da vi var på tur kjørte vi forbi Tjeldstø. Her starter en av de lengre turene i kystpasset, på nærmere 11km. 7.6 av disse går i utmark (kystlandskap), resterende er tilbaketuren på asfalt. Turen i seg selv er ikke særlig fysisk krevende, men for meg, psykisk…. er det som om å gå Besseggen to ganger. (Ja jeg har gått Besseggen altså, som tjukk ja!) Turen er en del av kystpasset, så jeg har gått den før, sammen med ungene. Men det er en tur jeg ikke går så ofte, ergo var gårsdagens forbikjøring, med på dagens motivasjon. Bella var også med, og gikk mye fritt. Jeg går ofte tidlig, for å unngå å møte mye folk. Jeg vet at det er beitemark enkelte steder, så jeg er veldig overvåken når jeg går. Turen tok 2 timer og 15 min. Synes ikke det var så gale for ei tjukkas. Men hadde ikke psykisk helse til å ta pause, så jeg gikk til jeg kom til veien, her byttet jeg sko. Er så mye enklere å gå asfalt med vanlige joggesko. Jeg trøkka kvikklunsjen i trynet, og småløp til bilen. I løpet av turen møtte jeg to mennesker… og en del dyr🤪 en mann som bygget glopper🙏🏻🙏🏻🙏🏻 (Jeg Elsker bidragsytere!), er så fantastisk å gå tur når de våteste partiene er dekket med flotte glopper! Og da jeg kom til bilen var det en annen mann som spurte om veien, han ville gå samme tur! Det var en superdeilig tur, selv om jeg er usikker på om jeg «overlevde» eller faktisk «mestret»…. to følelser jeg sliter med å skille! Det er jo liksom stor forskjell på å mestre, og å overleve…… men… det som uansett er helt sikkert er at jeg gjennomførte! Med alle mine kilo, og alle mine lyter! Og hurra for det!